Hvordan Bergsdalsfjellene ble til, av prof. Anders Kvale

Frå Vaksdal Historielag

< Vaksdal Historielag < Bygdebøker for Vaksdal < Bergsdalen Innhald

Hvordan Bergsdalsfjellene ble til.
Av prof. Anders Kvale

Bergsdalsfjellene. Den som har gått dem, glemmer dem ikke. For en som har brukt år av sin ungdom på å prøve å finne ut hvordan de er blitt til, har de en dobbelt tiltrekning: Til friluftslivets gleder kommer minner om spennende oppdagelsesreiser i land som var ukjent for geologer, om møysommelig jakt etter bruddstykker i et stort og innviklet puslespill, og om den dype tilfredsstillelse ved å få bruddstykkene til å passe sammen i et billede som gav mening.

Fra Fosse og oppover har de fleste bergarter på begge dalsider en tydelig lagdeling, og lagene faller mot sydøst, det vil si oppover dalen. Derfor har fjellene gjerne lange slake skråninger mot sydøst og bratte skråninger mot nordvest.

Fordi lagene ligger slik, blir det stort sett samme bergarter på begge dalsider, men oppover dalen kommer en til bergarter som ligger høyere i lagrekken.

Bergartene i dalen kan deles i tre avdelinger, de som er nedenfor Fosse, de som står fra Fosse til litt nedenfor Bergevatnet, og de som står videre oppover dalen til Hamlagrøvatnet, der det kommer et nytt skille.

Nedenfor Fosse står ensartede gneiser som er temmelig massive. De har nok en lagdeling, men den er mindre betydelig enn i bergartene lenger opp i dalen. Fjellsidene er bratte, både mot dalene og mot Vedåfjorden og Bolstadfjorden.

Men er en først kommet opp på høyden, er det forbausende flatt. Ser en vestover og nordover, fortsetter den samme jevne flaten så langt en kan se. Det er som om fjelloverflaten er høvlet ned til et bestemt nivå, og det er bare noen få fjell som når høyere opp. Ser en østover, er fjelloverflaten meget mer kupert, med høye topper og daler imellom.

Den jevne fjelloverflaten skyldes at fjellgrunnen er temmelig ensartet, og de krefter som tærer på fjellet har derfor nådd omtrent like langt over alt. Fjellplatået er rester av en meget gammel overflate, som ble dannet gjennom mange millioner år, lenge før istidene. Landet lå den gang meget lavere enn nå, og det meste av Norge var et sletteland. Senere ble landet hevet opp adskillige hundre meter, og de tærende krefter begynte å grave trange daler og gjel i det gamle slettelandet. Så kom istidene, og isen formet landskapet i et helt annet tempo enn av de andre tærende krefter. Det ble som å erstatte hakke og spade med moderne anleggsmaskineri. Noen steder høvlet den vekk ujevnheter som en buldozer, andre steder grov den som en gravemaskin. Den fortsatte der de andre kreftene hadde begynt, dalene ble dypere og bredere, fjorder order ble gravet til dypt under havnivået, og botner ble modellert ut hvor lokale breer fikk gode arbeidsforhold.

Fjelloverflaten som vi ser den i dag er derfor resultatet av et samspill mellom det gamle sletteland, gravingen før og mellom istidene, og isens sterke aktivitet. Det var fire istider. Hva som ble gjort under de enkelte istider og hva som ble gjort mellom dem vet vi lite om. Men det som er gjort i de ti tusen år som er gått siden isen siste gang trakk seg tilbake, er helt ubetydelig.

Vi finner rester av det gamle slettelandet mange steder på Vestlandet, der bergartene er ensartet. Isen har nok høvlet litt, men den har ikke forandret landskapsformen. Byfjellene ved Bergen når opp til 600 m, omkring nedre del av Bergsdalen er høyden steget til 700-750 m, og den stiger østover. På Hardangervidda ligger store områder 1100-1200 meter over havet.

Gneisene i nedre del av Bergsdalen vitrer meget langsomt og gir lite jord. Derfor står fjellet i dagen over alt der ikke isen la igjen litt løsmateriale eller der det siden har gått steinsprang og ras. I slikt snaufjell ser en godt hvordan daler og skar er gravet ut der fjellet er svakere.

Svakhetssonene følger enten mykere lag i fjellet, da har de retning nordøst-sydvest. Eller de er gravet ut langs sprekkesoner. De fleste av dem har retning omkring nordvest eller nordnordvest. Både elver og vann følger en av disse retningene. Noen ganger kan en elv skifte fra den ene til den andre retningen.

Fjellplatået er best bevart i området sør for Bergsdalen og øst for Dalevågen. Mellom Bergsdalen-Dalevågen og Vedåfjorden-Bolstadfjorden har isen ødelagt det meste. De mektige breene som fylte daler og fjorder hadde forgreninger til sidene, og de gjorde dype innhugg i det gamle sletteland.

Fra Fosse og oppover til en nærmer seg Bergevannet har dalen og fjellsidene et helt annet preg. Her står det skifrige bergarter med meget glimmer som opprinnelig var vulkanske bergarter. De vitrer lett og gir god jord. Fjellgrunnen er mange steder dekket av vitringsjord, og beitene er gode. Disse bergartene inneholder som oftest litt magnetkis. Den vitrer lett, og da kan bergarten få et brunt overtrekk av rust.

I veiskjæringene mellom Fosse og Brekke er flater med rustbelegg vanlig, og Raudskreddalen bærer sitt navn med rette. Men nord for Brekke og Li står snaufjell i toppene. Det er granitt som vitrer enda dårligere enn gneisene lenger nede i Bergsdalen. Granitt står og i Bukkefjellet. Vi møter den noe nedenfor Bergevannet, der den når over på nordsiden av dalen og har skaffet veivesenet meget arbeide. Derfra står den samenhengende over Bukkefjell til Storliknausen og Kjerringafjell. Den har svært lite glimmer, og den har nesten ikke vitret siden istiden. Derfor står den frem i terrenget som rent snaufjell, i sterk motsetning til de skifrige bergartene som vitrer lett.

Foruten granitten er det i øvre del av Bergsdalen en annen bergart som vitrer dårlig og gir lite jord. Det er kvartsitt, som en gang var sand, ført ut i havet med elver og avsatt ved gamle strender for mange hundre millioner, kanskje mer enn tusen millioner år siden. Sanden ble herdet til sandstein. Senere ble den presset ned i jord skorpen og utsatt for sterkt trykk og stor varme, trolig 300-400°, den ble foldet og omdannet.

Likevel kan en flere steder finne skrålagning i kvartsitten, som viser at den en gang ble avsatt i et delta. Skrålagningen kan sees i en veiskjæring i Bergevatnet, hvis det ikke er for støvet., den fins i lien ovenfor Berge, i Bukketødna ovenfor Hatlestad og flere andre steder. Og et eneste sted, nær Djupetjørn sør for Kjerringafjell, fant jeg tydelige bølgeslagsmerker som viste at her stod jeg ved en gammel sandstrand. I månedsvis hadde jeg gått og sett på hvordan denne kvartsitten hadde vært foldet og omdannet. At bølgeslagsmerkene skulle ha overlevet alt det bergarten hadde gått igjennom, var helt uventet. Det er slike opplevelser som kan gjøre en lang og slitsom regnværsdag til et minne for livet. Kvartsitt utgjør en stor del av fjellgrunnen på begge sider av dalen fra Berge til Hamlagrøvatnet. Den hvite farge stikker av fra den svakt rødlige granittfargen. Men heldigvis er der også andre bergarter enn granitt og kvartsitt. I selve dalen er det adskillig av skifrene med meget glimmer, og de danner grunnen i det meste av nordre dalside.

På østsiden av Bergevatnet står en mørk grønn gabbro, som også gir bra jord. Den grenser til kvartsitten, som danner trappetrinnene i fossen ved Berge. Den går sydover til den møter kvartsitt og granitt ved Oddmundsdalsvatnet, og den går nordover til bortimot Blåsåta. Kjerringahorgi reiser seg som et nakent kvartsittfjell over det grønne gabbrolandet.

Lenger nord ruver Mykkeltveitveten. Den består av kvartsdioritt, en eruptivbergart som granitt, men den har en annen feltspat, og det mørke mineralet er grønn hornblende, mens granitten har svart glimmer. Den er massiv og har stått godt mot vitringen, men fjellene blir ikke fullt så bare og nakne som granittfjellene.

I lien ovenfor Nordre Hamlagrøseter er det i fyllittsonen rester av en gammel jernvinne. Fyllitten har hatt adskillig kis. Vann som har sivet gjennom den porøse bergarten har fått kisen til å ruste, og myrmalm ble dannet. Det er blitt nok av den til at det lønnet seg å smelte den. En grop i bakken og noen slagger med trekullbiter i er alt som er igjen av virksomheten.

Sør for Hamlagrøvatnet ligger nærmest under fyllitten en lys finkornet bergart som kalles metarhyolitt. Det er en omdannet lava-bergart, som svarer til granitt i sammensetning.

Fyllittsonen ligger over bergartene i Bergsdalen. Men fra litt forbi Nordre Hamlagrøseter kommer de samme bergartstyper som vi finner i Bergsdalen over fyllitten igjen. I fjellene ovenfor Nordre Hamlagrø ser en tydelig hvordan lagene i fjellet faller østover. Fyllittsonen fortsetter nordover til Voss. Den danner undergrunnen for de fleste gårdene omkring Vangsvatnet og i de tilgrensende dalfører. I fjellene over ligger bergartene fra Bergsdalen, men med mest av de hårde bergartene som vitrer lite. Uten fyllitten ville trolig de beste jordbruksbygdene på Voss ha sett ut omtrent som Raundalen og Evangerdalen.

Det er ikke mange steder at sammenhengen mellom fjellgrunn, vegetasjon og bosetningsmuligheter kommer så klart frem som i Bergsdalen og Vossetraktene.

Bergartene over fyllittsonen går østover til Gråsida og fjellene mellom Bordalen og Ålvik, mot sør går de til midtveis i Fyksesundet, og mot sørvest til fjellene nord for Kvamskogen. Fuglafjellet består av kvartsitt. Det har ingen topp i motsetning til de andre fjellene, men et platå i omkring 1300 meters høyde. Kanskje er det en rest av et meget gammelt platå, som ligger høyere enn det vi ser i fjellene omkring Bergsdalen, og som isen ikke klarte å ødelegge. Flere av fjellene omkring når til omtrent samme høyde, men bare som topper.

Det ble nevnt ovenfor at isen ikke maktet å ødelegge den gamle platåflaten i fjellene nedenfor Fosse, fordi bergarten var en gneis som gjorde jevn motstand mot isens arbeide. Annerledes omkring øvre Bergsdalen og Hamlagrøvatnet. Der yter bergartene høyst forskjellig motstand mot nedbrytning, enten den skyldes is eller andre tærende krefter. Her var nok terrenget mer ujevnt enn lenger vest også før isen kom. Men ujevnhetene i relieffet ble forsterket, fordi isen hadde lettere spill med de bløtere bergarter. Derfor er terrenget her blitt mer kupert enn omkring nedre del av dalen.

Bergsdalen har et underlig lengdeprofil. De fleste daler er brattest i øvre del og blir slakere nedover. Bergsdalens profil er motsatt. Fra Dale til Fosse stiger dalbunnen nesten 350 m på 3,5 km. Derfra stiger den bare vel 50 m på 8 km til den møter granitten nedenfor Bergevann. Så stiger den 50 m på 1 km opp til vannet. Herfra stiger den knapt 40 m på de 8 km opp til Hamlagrøvatnet.

Fra Fosse til Hamlagrøvatnet kan en si at profilet er normalt. At granitten ved Berge var hard å grave igjennom, er bare hva en måtte vente. Men hvordan skal en forklare dalen fra Fosse og nedover, den trange dal med de bratte sider og det sterke fall i dalbunnen? Fra Fosse oppover blir dalen bredere og åpnere, og gir plass for bebyggelse. Nedenfor Fosse kunne en knapt komme fram før veien ble bygget.

En møter tilsvarende problemer i andre Vestlandsdaler, men sjel¬den så klart som i Bergsdalen. Den mest rimelige forklaring er at dalen fra Fosse oppover ble utformet lenge før istidene, og at havet stod bortimot 300 meter høyere enn nå. Da landet ble hevet til omkring den nåværende høyde - før istidene - ble en ny dal gravet ut i den gamle. Isen fortsatte gravingen, og da den slapp taket siste gang, var gravingen nådd til Storfossen.

I Bergsdalen har den gamle og den unge dal hver sin del. Andre steder kan en finne de to daler sammen. Dette kommer særlig godt frem i Vosseelvens dalføre i det tidligere Evanger herred. En del av gårdene ligger i dalbunnen, de fleste på løsmateriale som bre og elv har lagt igjen. Fra dalbunnen reiser dalsidene seg bratt på begge sider til 300-350 meter over havet. Der ligger resten av gårdene på hyller i begge dalsider, hyller som må være rester av en gammel dal.

Jeg begynte dette stykket med å nevne en årelang jakt på bruddstykker i et puslespill, bruddstykker som til slutt lot seg sette sammen til et billede som gav mening. Hvordan ser så dette billedet ut? Hvordan ble Bergsdalslfjellene til?

Det er ikke lett å si med noen få setninger, men det er fristende å gjøre et forsøk.
Alle bergarter unntatt fyllitt har trolig vært gamle grunnfjellsbergarter. Det vil si at de er minst 600 millioner år gamle, kanskje omkring 1000 millioner eller muligens mer. Det som nå er fyllitt ble avsatt som leire på en havbunn som besto av de gamle grunnfjellsbergarter. Avsetningen fant sted i jordperiodene kambrium og ordovicium, for 400-500 millioner år siden. Senere ble leirlagene og grunnfjellsbergartene presset ned i jordskorpen, kanskje 10-15 km ned, der temperaturene var 300-400 grader, til dels noe mer. Bergartene ble foldet og til dels sterkt omdannet. Senere hevet de nedpressete bergartene seg langsomt opp igjen, det som lå over dem ble tæret vekk, og de kom til syne som vi ser dem i dag.

Under nedpressingen og hevningen ble grunnfjellsbergartene delt opp i flak langs gamle svakhetssoner. Disse flakene ble presset opp gjennom fyllitten som lå over dem, og sammen ble fyllitt og grunnfjellsflak presset og skjøvet mot sydøst. Vi kaller dem gjerne skyvedekker. Hardangerjøkelen og Hallingskarvet er rester av et stort skyvedekke, som ligger over fyllitt. Fjellene i Bergsdalen fra Hamlagrøvatnet til litt ovenfor Fosse hører til et skyvedekke som jeg har kalt det Undre Bergsdalsdekke. Bergartene som ligger over fyllittsonen hører til et annet dekke, som jeg har kalt det Øvre Bergsdalsdekke.

Gneisene nederst i Bergsdalen har ikke vært skjøvet, men de har vært sammenfoldet og omdannet. Grensen mellom dem og det Undre Bergsdalsdekke går i den store veisvingen syd for Fosse. I grensen står en liten sone av fyllitt, som er så sterkt omdannet at vi kaller den glimmerskifer. Den er bare noen få meter tykk, men den kan følges sammenhengende mot sydvest til nord for Vaksdal, og mot nordøst til Eksingedalen og Stølsheimen. Der slutter det Undre Bergsdalsdekket, og fyllittsonen kommer sammen med fyllittsonen som ligger over dekket.

Mellom Øye og Brekke står en annen smal sone av glimmerskifer eller fyllitt. Den kan også følges til nord for Vaksdal og til Stølsheimen. Den deler det Undre Bergsdalsdekket i to deler, som vi kaller skyveflak.

Litt nedenfor granitten ved Bergevannet står også en liten sone av glimmerskifer eller fyllitt.

Den ligger i skifrene som vitrer lett, og derfor har det ikke vært mulig å følge den sammenhengende, verken mot nord eller syd. Det er derfor rimelig å tro at den også skiller mellom to skyveflak. Det Undre Bergsdalsdekke skulle da bestå av tre skyveflak, med fyllitt imellom. En tilsvarende tredeling har jeg og funnet i det øvre Bergsdalsdekke, men disse flakene horer ikke til de egentlige Bergsdalsfjellene.

Denne artikkelen var prenta i Bergen Turlag si årbok 1969. Me har forfattaran og Turlaget sitt løyve til å bruka han her.

BOKNEMNDA