Bergsdøler i ufredstider, av Frithjof Sælen

Frå Vaksdal Historielag

< Vaksdal Historielag < Bygdebøker for Vaksdal < Bergsdalen Innhald

Bergsdølene i ufredstider
Av Frithjof Sælen

Krigen som rammet landet vårt 9. april 1940, var den første vi hadde opplevd siden Sjuårskrigen 1807-1814. Oberst Angells beretning om den sistnevnte krigen står meget fjernt fra de realitetene vi møtte i 1940. Og likevel - hvem glemmer vel illustrasjonene av de utsultede og fillete vestlandske soldatene som trasket over til Østlandet hver gang svensken stod i landet? Sparsomt utstyrt, men med kampvilje, gjorde de en innsats det stod respekt av.

Blant disse vestlandske styrkene, som aldri fikk kjempe i sitt eget terreng, var også en mann fra Bergsdalen: Det var Mads Rødland. Han var født i 1789 og gift med Marta Arnesdotter Vassenden. Mads drog sammen med andre bergenhusinger østover og kjempet mot svenskene i Østlandsområdet under Sjuårskrigen. Mads falt her, bare 20 år gammel.

Rundt om 100 år seinere gikk en annen bergsdøl ut i krigen. Det var Gulleik Øye. Men denne gangen gjaldt det krigsoperasjoner utenfor landets grenser. Øye var soldat i den amerikanske hær under den første verdenskrig - og han slapp fra det med både liv og helse i behold. Her i boka er det et eget kapittel om ham. Bergsdalen hørte ikke krigslarmen da de tyske angrepsstyrker tok de viktigste havnebyene våre tidlig om morgenen tirsdag, 9. april. De hadde nok pratet om det på gardene kvelden før, da nyheten om det tyske troppetransportskipet, som ble senket ved Kristiansand, kom gjennom kringkastingen. Og noen sa: "Dette må bety krig....". Likevel - det var vanskelig å tro at det ville bli slik. Men tidlig om morgenen kom bekreftelsen på ulykken.

Det ble hektiske timer utover tirsdagen, og blant bergsdølene var det mye usikkerhet, slik det var mellom folk flest over alt i landet. Men om kvelden, omlag ved 19-20-tiden, stod en liten flokk bergsdøler på Dale stasjon, sammen med andre norske som hadde samme mål. De hadde tatt med i ryggsekkene det innkallingskortet bød dem ta med til mobiliseringsstedet og så gitt seg i veg nedetter dalen for å nå første tog østover til Voss. De som drog fra Dale den kvelden, og de nærmeste dagene etter, var: Ingvald Berge, Åsmund Hatlestad, Nils Kyrkjeteig, Johannes N. Lid og Knut Rødland.

En annen bergsdøl drog samme dagen fra Oslo med det siste bergenstoget. Det var Anton Berge - og målet hans var også Voss. Enda en bergsdøl drog fra Oslo, Per Hatlestad. Han skulle dimitteres fra Garden 9. april, nå fikk han på nytt våpen og utstyr og ble kjørt ut av byen i all hast - men seinere kjørt tilbake igjen og sammen med andre gardister satt inn som ordenspoliti.

Inne i det hærsatte Bergen kom en bergsdøl seg ut av den tyskkontrollerte Bergenhus festning og drog til Voss. Det var daværende løytnant Lars Berge, som var med i staben til general Steffens, sjefen for 4. divisjon.

Helt på den sørligste enden av landet vårt stridde alt en bergsdøl mot inntrengerne ved. Odderøy befestninger ved Kristiansand, løytnant Trygve Hatlestad. Men der sør var det ikke mye forsvarerne kunne sette opp mot fienden. Angrepene fra de store svarte bombeflyene ble for sterke og tyske tropper overmannet snart de norske soldatene og tok dem til fange.

To-tre dager etter invasjonen var en ung bergsdøl på veg sørover fra det besatte Trondheim. Han gik turen delvis på ski og hadde også Voss som mål. Det var Tor Kyrkjeteig.

De som kom til Bømoen den første kvelden 9. april syntes nok det gikk noe seint med utleveringen av utstyr. Knut Rødland ordnet da opp med den trege utleveringen. Dette var krig og det nyttet lite med fredsfakter og fredstakter! Alle bergsdølene fikk seg nå gode geværer og ellers skikkelig utstyr - og i løpet av noen dager fikk de første av dem rede på hvilke avdelinger de skulle slutte seg til. Først etter omlag en ukes tid, drog en del av dem østover til Valdres, det var Ingvald Berge, Åsmund Hatlestad, Tor Kyrkjeteig og Knut Rødland. Nils Kyrkjeteig var med i Bordalen, Anton Berge havnet ved Vossestrand og Johannes Lid gikk med infanteriet over til Lærdal og kom i kamp der.

Ingvald Berge kom i bergartilleriet, Tor Kyrkjeteig ble knyttet til staben i II. feltbataljon i Valdres, Åsmund Hatlestad kom i saniteten og Knut Rødland ble mitraljøsemann i 4. mitraljøsekompani av I.R.10, under kaptein Mons Haukeland.

Kompaniet til Haukeland var ofte i ilden. Særlig hardt gikk det for seg i Bagn, der det kom i hard strid med tyskerne. Tyske bombefly, fem i tallet, bombet mitraljøsekompaniets stillinger gjentatte ganger, men uten synderlig hell. Soldatene holdt seg i ro for ikke å røpe hvor de lå. Det ble en temmelig hard påkjenning under de kraftige eksplosjonene, men styrken var intakt etter det tyske bombardementet. For Tor Kyrkjeteig ble kampen i Valdres sluttstreken for hans liv. Tor var ordonnans for bataljonsstaben og var stadig på farten med meldinger til avdelingene. Det var utsatte oppdrag, for små tyske patruljer opererte ofte bak de norske linjene og tyskerne var raske på avtrekkeren. En kveld Tor kom inn etter endt oppdrag, lå det en viktig melding som måtte ut straks. Soldaten som egentlig skulle løpe med den, sov tungt i soveposen. Tor sa da at de ikke trengte vekke mannen. Siden han nå var i farten, skulle .han ta den siste meldingen også.

Ikke langt fra hovedkvarteret dukket det så opp en tysk patrulje. Tor ropte at de skulle overgi seg og siktet på dem med karabinen sin. Men svaret var en serie skudd fra automatvåpen og Tor ble truffet i brystet.

Soldater fra hovedkvarteret styrtet nå til og fyrte løs på den tyske gruppen. Det var 3 soldater, og 2 av dem ble uskadeliggjort. Ungdomslaget i Bergsdalen har reist en bauta over Tor Kyrkjeteig. Han var fra samme garden som Mads Rødland, som falt i 1809 under Sjuårskrigen. Det er disse to bergsdøler en kjenner til som har ofret livet for landet vårt i åpen strid.

Etter harde kamper i Valdres, måtte de norske styrkene der overgi seg 1. mai og tyskerne internerte fangene på Hvalsmoen. Dit kom Åsmund Hatlestad og Knut Rødland. Men Ingvald Berge fikk stukket seg vekk etter kapitulasjonen og unngikk fangenskapet. Da tyskerne fikk rede på hvem av fangene som var bønder, slapp de dem fri litt etter litt, etter søknad. For okkupasjonsmakten var selvsagt interessert i at alle norske jordstykker skulle få stell og avling, hvor små de enn var og hvor høyt de enn lå. Åsmund Hatlestad som var i saniteten, slapp fri først, siden kom turen til Knut Rødland. Å komme seg hjem igjen var ikke så enkelt, for det var sprengt broer og ødelagt linjestrekninger langs Bergensbanen. Men i løpet av mai måned var de fleste bergsdøler tilbake til hjemstedene.

Lars Berge hadde fulgt med generalstaben over til nordsiden av Sognefjorden etter bombardementet av Voss. Siden kom han til Jølster og derfra returnerte han til Bergen.

Bilete s. 320 Bauta over Tor Kyrkjeteig, som falt i Valclres 1940. Fra avdukingsdagen.

Vinteren hadde sluppet taket i Bergsdalen da soldatene vendte hjem og ble bønder igjen - og livet måtte gå sin gang. Den tyske okkupasjon var et faktum, og den seierrike frammarsjen nazistene hadde hatt på det europeiske kontinentet, overveldet nok de fleste. Da Knut Rødland kom hjem, fant han et helt våpenarsenal på garden. Norske soldater på flukt fra Vossetraktene hadde satt igjen våpnene sine på tunet - og mange også uniformene. Sakene ble tatt vare på og gjemt bort av folkene på garden. Nå samlet Knut geværene sammen, stelte dem og pakket dem inn i oljetøy og bar dem opp i en utløe. Der grov han våpnene ned i tomten og dekket godt over med kvist og kvas og annet rusk, slik at det var uråd å se at der hadde vært gravd.

Seinsommers 1940 kom en norsk offiser til bygds og tok opphold på Berge-garden, og han hadde andre tanker om tyskernes militære suksess enn folk flest. Det kunne nok hende, mente han, at tyskerne ville seire seg til døde. Han var ikke i tvil om at de allierte ville seire, men det ville ta tid. Fem, seks år kanskje. Det var kaptein Mons Haukeland som hadde vært sjef for Knut Rødland under kampene i Valdres noen måneder tidligere. Haukeland sendte nå bud på Knut og antydet at det nok ville komme tider da en ville få bruk for folk til motstand mot okkupasjonsmakten.

Da tyskerne sommeren 1940 beordret at alle skytevåpen skulle innleveres, fant skytterlaget at riflene deres burde skjules. En mørk haustkveld i 1940 ble geværene pakket godt inn i oljetøy og gravd ned langt ute i terrenget. Stedet ble også merket. Men snøfall, regn, storm og snøskred, har ventelig visket ut merkingen, for seinere under krigen prøvde en leite seg fram til skjulestedet, uten hell. Den dag i dag ligger de gamle skytterlagsgeværene i Bergdalsfjellene....

Tyske avdelinger var stadig oppetter dalen høsten 1940, ventelig for å gjøre seg kjent med terrenget og med fjellovergangene til Bulken og Ålvik. Men siden dabbet det av med disse besøkene. At krigen egentlig ikke var slutt i Norge, det fikk Knut Rødland sanne en dag i september. Knut hadde vært ute på slått da det kom to karer i bil og spurte etter husly. Det slapp ikke mange ordene av munnen til disse to. Etter at de hadde streifet om i fjellene en ukes tid, forlot de garden. Men før de drog, spurte de Knut om han hadde noe i mot at noen venner av dem kom igjen, noe seinere. Nei, det var greit, de måtte bare komme, mente Knut. Så kom to til av samme slaget, som også rekte omkring i fjellene. Om kvelden før de siste to skulle dra, satt de og hørte radio. Da sa den ene av karene: "Du kommer til å høre fra oss seinere....
Fjellene rundt om her kan bli viktige for oss...". De to hadde også gitt krasse uttrykk for sitt syn på okkupantene og alt tydet på at de var hederlige nordmenn.

Så en søndag ut i oktober samme år, svingte en bil inn på Rødlandtunet. Knut og huslyden hans hadde da en sammenkomst med nabofolket og de satt alle ved bordet.

Ut av bilen steg en kvinne i 25-årsalderen og sammen med henne var to menn som tydelig var tyskere. Kvinnen, som var bergenserinne, sa at de hadde ventet å finne noen venner av seg her som skulle opp i fjellene, og de skulle ha lagt igjen et brev. "Og det skal vi ha.."! hevdet hun. Knut ante at her var noe fordekt. Han svarte som sant var, at han ikke kjente til noe brev, og husket heller ikke noen som hadde vært innom i slikt ærend. De tre besøkende forlot garden etter en stund. Det var kvinnen som hadde ført samtalen, de to tyskerne hadde bare stått og lyttet. Det merkelige selskapet drog tilbake til Dale og videre til Stanghelle, der de gikk ombord i en tysk motortorpedobåt som siden stevnet ut Sørfjorden.

Dette var det første tegn til at tyskerne kunne komme til å interessere seg for Bergsdalen. Det underlige besøket hadde muligens en samenheng med sabotasjen i Ålvik tidligere på høsten, mot rørgaten til Bjølvefossen.

Men tyske styrker i større omfang, merket bergsdølene bare noe til sommerstider. Da kom det marsjerende avdelinger på 2-300 mann oppover dalen - en eller to ganger i løpet av sommeren. Det siste krigsåret kom det med store mellomrom bare små grupper av soldater, både menige og offiserer, for å kjøpe sauer. Som regel var de ikke heldige med disse ekspedisjonene sine. For folk kunne bare ringe opp til slakteriet på Dale og rekke røret til tyskerne, som da i en ilter tone ble fortalt at saueslakt utenom kvote var straffbart! For slakterens kone var tysk, og hun lot ikke sine landsmenn gå utenom reglene, det skulle være orden i galskapen!

Påsken 1942 hadde en jenteklubb fra Bergen fått leie seg inn på Rødland. Som kjentmann i fjelltraktene hadde de en ung handelshøyskolestudent fra Bergen, Tomas Torsvik. Det var første gang han bodde på Rødland, men han skulle siden komme igjen i helt andre ærend. Torsvik fant at garden var en god plass til å forberede seg til eksamen, og etter at han hadde tatt den siste prøven, drog han oppover til Rødland igjen. Der slo han seg til som gardsgutt hos Knut, våren 1942, for å kople av etter bokstrevet. Samme sommer drog han så tilbake til Bergen.

På samme tid kom en venn av ham tilbake til landet etter over ett års opphold i England. Det var Louis Pettersen fra Kompani Linge. De to traff hverandre igjen ved juletider hjemme hos professor Hannås på Minde ved Bergen. Torsvik nevnte da for Louis at Bergsdalen og fjellene mellom der og Vosse- og Hardangerdistriktet, muligens kunne være et godt område for en radiosender.

Pettersen ledet da ekspedisjonen "Raven" som hadde landet i fallskjerm ved Gullbrå i Eksingedalen 18. april 1942. Den bestod av ham selv, Christian Tønseth, Gustav Merkesdal og William Waage og disse spredte seg nå ut i et område som strakte seg fra Vaksdal til Myrdal, og fra Eksingedalen til Sunde i Sunnhordland. På Voss søkte de kontakt med Styrk Bryn og Finn Kvist som begge hadde gjort en stor innsats med å organisere motstandsgrupper i Vossedistriktet.

Louis Pettersen fikk også kontakt med Arne Thorstenson på Dale og det ble dannet en milorg-tropp der i løpet av sommeren og høsten 1942. De to hadde vært sammen under kampene i Hallingdal i aprildagene 1940 og kjente hverandre fra før.

På vårparten 1943 drog Arne opp i Bergsdalen etter at han på forhånd hadde ringt til Knut Rødland og bedt om et møte med ham. Disse to kjente hverandre også fra tidligere, så Knut visste at det ikke kunne være noen provokasjon da Arne spurte om han ville danne et milorg-lag i dalen. Han måtte tenke godt over hvem han ville ta med, og han måtte forholde karene den risiko som kunne følge med slike oppdrag. Riktignok var det ikke så mange våpen de hadde å rutte med, i hovedsak ble det å trene med det vesle arsenalet de hadde, drive orientering med bruk av kart og kompass og ellers holde seg i god fysisk form. Det siste falt jo ikke vanskelig for fjellbønder. Ellers var det en rekke andre ting en slik gruppe kunne hjelpe til med, men detaljer om dette fikk komme i tur og orden.

Dette møtet på fjellet ga nå støtet til opprettelsen av et milorg-lag i Bergsdalen. Så stort var ikke laget, foruten Knut var det Tormod Lie, Per Hatlestad, Ragnvald Berge, Nils Kyrkjeteig og Nils J. Rødland. Men karene måtte ha en legitim og naturlig kontakt med gruppen på Dale og til det valgte de bilfører Jacob Lid.

Da initiativet til denne motstandsgruppen i dalen kom fra Dale, er det naturlig å trekke inn dette stedet i en omtale av okkupasjonstiden i Bergsdalen og hva som skjedde i den perioden av bygdas liv. Voss og Vaksdal kommer like naturlig inn i dette bildet. Voss var hovedsenteret for det illegale arbeidet i det området av Hordaland som lå øst for Bergen. På Dale lå den viktigste kraftstasjonen på Vestlandet, og på Vaksdal en av landets største møller. Og på grunn av sin strategiske beliggenhet, hadde Bergsdalen betydning for alle disse stedene - og like ens for de største sentra i Kvam, Norheimsund, Øystese og Ålvik.

Det kan være på sin plass å peke på, at enten miljøet som heimestyrkene virket i var stort eller lite, så ville det vanligvis bety en sikkerhetssvekkelse om for mange ble rekruttert til de enkelte oppdrag. I det lå det naturligvis ingen diskriminering av gode nordmenn som ikke ble rekruttert. Over alt var forholdet det at de relativt få aktive måtte kunne kjenne seg trygge i et miljø som sympatiserte med dem. Skulle for eksempel alle i en bygd være direkte knyttet til farlige hemmelige oppdrag, så kunne den tyske sikkerhetstjenesten plukke i sønder en milorg-gruppe på kort tid. Dette forholdet gjaldt da også for Bergsdalen og laget der.

På den tiden gruppen ble opprettet, hadde folk flest vært uten direkte tilgang på nyheter fra London. Alle radioapparater ble jo beslaglagt av tyskerne høsten 1941 etter at die Wehrmacht gikk til angrep på Sovjetsamveldet. Men det fantes jo enkelte som fikk laget primitive apparater, slik at en kunne få spredd nyhetene i løpet av noen dager. Likevel skapte stundom den generelle mangel på radioapparater, og sensuren i den nazikontrollerte pressen, grobunn for de mest hemningsløse rykteflommer. De som da var i en slik stilling at de hadde direkte adgang til nyhetene fra London, måtte prøve å stagge den lysten som ofte steg opp i dem: å fortelle folk at det de hadde hørt var store skrøner, og bare skrøner, for de hadde hørt hva som virkelig hadde hendt - fra London. Rykter om våpenslipp, om hemmelige organisasjoner, om radiosendere og Englandsfart og reiser til Sverige - de fikk en jo lytte til, vurdere for seg selv - men ellers late som om en ikke var altfor interessert. Et slikt dobbeltliv i et lite bygdemiljø kunne være vanskeligere å gjennomføre enn i byer der forholdene var mindre gjennomsiktige. Og annerledes var det ikke hverken på Dale eller i Bergsdalen...

Som nevnt lå den største kraftstasjonen på Vestlandet på Dale. Den leverte på den tiden 50% av all den elektriske energi som Bergen hadde behov for, og stasjonen ville i alle tilfeller utgjøre et viktig militært mål. Det var derfor nødvendig å planlegge hvorledes en skulle erobre den fra tyskerne og beskytte den mot ødeleggelse. Men den første oppgaven milorg-gruppen på Dale satte seg, var å samle inn de våpen som fantes på private hender i området, og få dem under kontroll og ettersyn på et sikkert sted. Aksjonen fremskaffet 17 Krag-Jørgen fra Bergsdalen, 7 fra Dale og 2 fra Stanghelle. Det er god grunn til å karakterisere det som et meget godt resultat, for en skal huske på at det forlengst var innført dødsstraff for folk som etter sommeren 1940 oppbevarte våpen ulovlig.

Alle disse våpnene tok Knut Rødland hånd om og skjulte bak hemmelige dobbeltvegger og andre steder på garden sin, både i våningshus og i andre bygg.

Skulle tyskerne finne dette lageret, måtte Knut ha verdens beste bortforklaring for hånden, om han ikke skulle bli dødsdømt. Så enkelt var det - og så alvorlig. Et enkelt gevær som var blitt uteglemt ved innleveringen, det kunne kanskje bety lettere straff, men et kvart hundre geværer...? Nei, det ville de neppe bite på. Og lageret kunne ha vært enda større om skytterlagsgeværene var blitt funnet igjen i det området de var blitt gravd ned høsten 1940...
På Dale hadde Arne Thorstenson høsten 1943 skaffet rundt om 100 kaki-kjeledresser og en del beskyttelseshjelmer til heimestyrkene, under dekke av at det skulle gå til det sivile luftvern på Dale. I samråd med tannlege Stokke på Dale og distriktslege Frithjof Evensen (†) på Vaksdal, ble det også opprettet et "feltsykehus" i Dale Gamleheim. I tilknytning til det, ble det også laget til en operasjonsstue med de nødvendige instrumenter for mindre operasjoner. Når det gjaldt Vaksdal, var vurderingen fra London på det tidspunkt at der ikke var viktige mål, derfor ble det i første omgang ikke satt noe inn på å bygge opp en virkelig organisasjon på Vaksdal. Man valgte likevel å benytte Vaksdal som et sted for viderebefordring av meldinger og etterretninger, og som kontaktsted for ordonnanser og kurerer. Hovedkontakten på Vaksdal var kjemiker Rolf Føyner, som, i likhet med Arne Thorstenson og Louis Pettersen, hadde vært med under kampene i Hallingdal. Seinere fant en ut at det likevel måtte være et vern for Vaksdal Mølle og det ble besluttet å bygge opp et milorg-lag her, et lag som kunne slutte seg til Dale-gruppen og Bergsdalslaget ettersom situasjonen krevde det. Rolf Frøyner, Leif Eide, og Kristian Nordby var de første som startet dette arbeidet.

"Raven"-ekspedisjonen ble oppløst våren 1943 etter at Tønseth og Merkesdal ble tatt av tyskerne nede på Sunde i Sunnhordland. Tønseth skjøt seg da fri og kom seg siden over til England igjen. Waage hadde alt reist til Sverige, dit Louis Pettersen også drog, men det var bare en stasjon på vegen tilbake til London. For Merkesdal ble det krigsfangenskap for resten av krigen.

I midten av mai 1943 slo tyskerne til mot ledelsen av milorg i Bergen og skapte uro i vide kretser på Vestlandet. Organisasjonen ble stort sett lammet, men noen som satt i stabslaget, prøvde ut på sommeren å sy sammen det nettet som var blitt ødelagt.

Høsten 1942, i august, satte så tyskerne inn sin storaksjon mot de norske offiserene og grupper av politifolk. Bare de som satt i såkalte "livsviktige" stillinger, fikk slippe unna. Trygve .Hatlestad, bergsdølen som hadde vært med ved Odderøy, var blant de uheldige. Han ble ført til krigsfangeleir i det besatte Polen.

Den 2. november 1943 kom det syklende fire karer oppetter dalen til Rødland. En av dem var Lingekaren Louis Pettersen, som nå var hjemme på sin annen tur til Norge.

Louis Pettersen og telegrafisten Gunnar Wiig-Andersen hadde landet i fallskjerm 21. september, ved Kaldenuten. De to utgjorde ekspedisjonen "Redwing". De hadde med en gang skjult lasten de hadde fått med seg, og så dradd til Muren nær Bjølsegrøvatnet. Etter en ukes opphold der hadde de fått utstyret sitt under tak og hadde så dradd videre til Voss - til Løkjane. Fra Voss hadde de tatt toget til Vaksdal for å oppsøke kjemiker Føyner ved møllen. Men der kunne hans kone fortelle at Føyner var dradd til Oslo for å delta i et luftvern kurs for bedriftsvernet. De to Lingekarene gjorde straks vendereis og nådde Føyner igjen på Voss. Han fortalte dem detaljer om de dramatiske hendingene i Bergen på forsommeren og via ham fikk de kontakt med Kristian Nordby, telegrafisten på Vaksdal stasjon. Nordby erklærte seg villig t+1 å være assistent for Wiig-Andersen. Pettersen fikk kontakt med Tomas Torsvik igjen og avtalte en rekke viktige møter i Bergen via ham.

Som et resultat av disse konferansene, hadde nå tre mann fra stabslaget i milorg i Bergen fulgt med Pettersen til Rødland. De ble mottatt av Knut og innlosjert i en av hyttene hans rett ovenfor garden. Her la de i bededagshelgen opp mønsteret for den reorganisering av milorg som måtte foretas i Bergen og distriktene etter de omfattende arrestasjoner i mai det året.

Dette møtet medførte at Rødland-garden ble et tilfluktssted for både Lingekarer og folk fra milorg-grupper, både fra Dale, Voss, Vaksdal og Bergen.

Wiig-Andersen, "Redwing"s telegrafist, kom til Rødland like etter at milorg-folkene fra Bergen hadde vært der. Han kom for å undersøke forholdene for radiosendinger på avsidesliggende sel. Radiosendere og batterier skulle vært bragt opp fra Voss. Men da det viste seg at bare en sender var ankommet og ingen batterier, kunne prøvene ikke gjennomføres. Etter sitt forgjeves forsøk med senderen på Rødland, drog Gunnar ned til Vaksdal, der han satte opp en sender i hønsehuset til Nordby, mens han selv bodde hos Føyners bak de store kornsiloene.

Natten til 11. desember 1943 sirklet et alliert fly over Vossefjellene. Ombord var det bl.a. tre unge bergensere: Per Hysing Dahl, Edvard Rieber Mohn og Johan Erland. De hadde med våpen og utstyr til milorg og de slapp beholderne ved Svartagjelet. En del av våpnene, noen stenguns og armégeværer, ble ført over til Bergsdalen og stillet til rådighet for heimestyrkene der. Dette var det første våpenslippet i Vosse- og Hardangerdistriktet - og meget etterlengtet.

Arbeidet med reorganiseringen i Bergen gikk sin gang og "Redwing" hadde sitt tilhold der på forskjellige steder.

Over nyåret, den 26. februar 1944, reiste Finn Kvist fra Voss til London med ubåtjageren "Vigra". Sammen med ham var folk fra milorg i Bergen og Oslo, samt kjemiker Føyner fra Vaksdal som var kommet i faresonen.

"Vigra" landsatte samtidig et nytt parti med Linge karer. Det var ekspedisjonen "Merlin" som bestod av Helen Mowinckel-Nilsen og telegrafisten Lars Dalland. Etter overenskomst med "Redwing" i Bergen, ble Dalland sendt til Voss for å operere der. Finn Kvist returnerte i begynnelsen av mai med en ny ekspedisjon som kom over fra Shetland. Den ble kalt "Redstart" og bestod av Ivar Birkeland, William Johannessen - og Kvist.

Telegrafisten Lars Dalland ble nå knyttet til denne gruppen. "Redstart" skulle stå for en utvidet instruksjonsvirksomhet i Vosse- og Hardangerdistriktet. En rekke sprengningsmål langs Bergensbanen var dessuten tatt ut og det ble fordelt sprengladninger til sabotasjegrupper. Kraftstasjonen på Dale hadde tyskerne nå underminert og hele stasjonen var innhegnet med nettinggjerde og piggtråd. Innenfor området til kraftstasjonen bodde en vaktstyrke på 15 mann. Ved inngangen til rørgaten var det i tillegg plassert et vaktlag. Hvert vaktlag bestod av 4 mann: 2 mann inne i selve stasjonen og 2 mann utenfor. Soldatene hadde maskingevær. Det ville ikke være så enkelt å sette alt dette ut av spillet.

Etter eksplosjonen på havnen i Bergen 20. april 1944, ble tyskerne kraftig oppskaket og på vakt. I mai begynte de en systematisk husundersøkelse som gjorde situasjonen utrygg for en rekke viktige kontaktfolk. Over alt var det kontroll. Folk ble til og med kroppsvisitert på åpen gate.

"Redwing" stengte derfor radiostasjonen i Bergen, og Pettersen drog til Voss og benyttet stasjonen der for sin kontakt med Bergen, mens Wiig-Andersen drog til Rødland. I noen tid hadde Pettersen prøvd å få hovedkvarteret i London til å sende båt over for å hente ham og en del viktige opplysninger om den tyske generalstabens planer i Norge. Disse opplysningene stammet fra en tysk underoffiser og var kommet Pettersen i hende gjennom den bergenske etterretningsorganisasjonen BAR.

Det endte med at Pettersen drog tilbake til Bergen, da det syntes uvisst med båten fra Shetland. Han fortsatte ut til Austevoll, til Shetlandsgjengens kontaktmann ved kysten, Olav Drønen. Sammen med ham var Tomas Torsvik og hans forlovede, Eva Jynge, som begge var kommet i faresonen. De stjal nå en skøyte; Dronen og kona hans ble med, og så satte de til havs.

Med Drønen som skipper og navigatør landet de på Shetland 6. juni 1944, samme dag som de allierte satte i gang sin store invasjon av det tyskokkuperte Europa.

Det opererte nå to telegrafister i Bergen-Voss-området: Wiig-Andersen, som skulle ta seg av Bergen og Os-distriktet, og Dalland, som skulle betjene Voss og Hardanger under "Redstart"s ledelse. Denne arbeidsdelingen førte til at Wiig-Andersen flyttet til Rødland og betjente Bergens-senderen fra garden der i den lyse årstiden. På selve Rødland-garden var han så mesteparten av denne tiden, i noen tilfeller også på Moaseter, og i hytta til Konrad Rolland i Harahaugen. Denne ordningen krevde at varslingssystemet i dalen var effektivt. Forbindelsen mellom organisasjonen i Bergen og Os måtte nemlig opprettholdes via en rekke ordonnanser fra Bergen; Leif Hanevik, Magnhild Hannås, Einar Furre, Knut Berle Hansen og Sveinung Melkild. Dette var meget nødvendig, men økte samstundes risikoen for den lokale organisasjon. Kodeordet for mistenkelige personer var "skrubolter". Så når bilfører Jakob Lid, eller andre, fikk i oppdrag å varsle Rødland-folket og telegrafisten om uvanlige passasjerer med buss - eller om andre mistenkelige typer som var på veg oppetter dalen - så ble kodeordet smuglet inn i telefonsamtalen. Dette systemet virket som regel greit, men det kunne nok hende at uønskete fremmedfolk unngikk vaktsomme blikk og stod i dalen helt overraskende.

Det skjedde en høstdag i 1944 at ordonnansen Leif Hanevik, som hadde vært oppe til Gunnar med en melding som skulle sendes over til London, på nedtur til Dale fikk øye på tre tyskere som kom syklende oppover. Leif bråsnudde og syklet alt han maktet tilbake til garden. Tyskerne var et stykke unna, men de har antakelig fått øye på den lyse frakken Leif bar og ant at en slik bråvending måtte bety dårlig samvittighet. For nå tok de opp jakten..... Leif fikk kastet sykkelen fra seg på tunet, og styrtet så inn og varslet Gunnar. Han var i ferd med å fire senderen ut av et vindu på baksiden av huset - da tyskerne braste inn på. marken. Knut sto ute og tyskerne ropte til ham og spurte hvor "mannen i den hvite frakken var". Knut hadde selvsagt ikke sett noen mann med hvit frakk. Men tyskerne pekte på sykkelen og på spor i bløytjorden og mente han løy. Den sykkelen, sa Knut, tilhørte garden og hadde ligget der i flere dager. Representantene for herrefolket gikk nå bort til huset og kikket inn gjennom flere vinduer, men gikk heldigvis ikke inn. Etter noen minutter drog de så videre og alle kunne puste lettet ut. For dette var ikke vanlige soldater...

Ved et annet tilfelle satt Gunnar på arken og sendte meldinger til London, da han med ett hørte tyske stemmer nedenunder. Han sluttet brått, trev Colt-pistolen sin og stakk den på baklommen. Så gikk han nedenunder og der stod to tyske soldater og drakk vatn på kjøkkenet. De hadde vært tørste og søkt ned til garden etter en tur i fjellet. De nikket til Gunnar og spurte om det ikke gikk veg til Voss derfra. "Nei", svarte Gunnar, "her blir ingen veg før dere tyskere bygger den". Tyskerne lo, klappet Gunnar på skulderen og sa: "Guter Kerl". Så ville de låne telefonen. Men nå var det ikke telefon hos Knut, men hos naboen Nils Kyrkjeteig - og det fortalte Gunnar og tilbød seg å hjelpe dem. Han ringte opp det ønskte nummeret og rakte røret til den ene tyskeren. Møtet mellom de tyske soldatene og telegrafisten fra Lingekompaniet endte således i all vennskapelighet. Og så gikk Gunnar opp på arken igjen og fortsatte sin trådløse korrespondanse med London.

Ved et tredje tilfelle ble garden omringet av en mengde fullt bevæpnete soldater. Da gikk det "storalarm" på Rødland. Radiosenderen ble igjen firt ut av vinduet og på grunn av tidsnøden bare nødtørftigst skjult under noen bærbusker. Våpen og ammunisjon ble senket i do(!) og Gunnar tok seg en ventetur i terrenget. Det vrimlet med tyske soldater rundt om, de krøp og ålte seg fram over alt. Men de var vanlige soldater på vanlig øvelse - heldigvis!

Blant alle soldatene var det plutselig to som drog kjensel på Gunnar! Det var de to som hadde ringt fra Kyrkjeteig. Straks gikk de smilende bort til ham, og førte ham til der Hauptmann som ledet øvelsen: "Herr kaptein - dette er den unge nordmann som var så elskverdig å hjelpe oss sist". Og Gunnar ble presentert for den tyske offiseren. Han ble budt sigaretter og Gunnar hadde lyst å si at han røkte bare engelske, men beit seg i det. Men han avslo i alle fall på vennlig vis og tyskerne lo forstående, klappet ham igjen på skulderen og sa: "A-ha! Sportsmann"!

Og alle var fordragelige mot alle. Men da tyskerne var forsvunnet fikk visse folk et hardkjør med å få ordnet opp etter den kaotiske "gjemme-vekk" aksjonen, og senderen ble plassert på arken igjen. Da det ryktes at tyskerne aktet å sette ungdommer i den såkalte Arbeidstjenesten, inn i tysk fronttjeneste, ble det nødvendig å forberede en eventuell hjelp til dem. De som hadde fått innkalling til slik tjeneste på Dale og i Bergsdalen ble nå oppfordret til å komme seg unna, det skulle nok gå å finne dekningssteder til dem. En slik hjelp var en også villig til å gi ungdommer fra andre steder. Men det gjaldt da å få sikkerhet for at den som kom og søkte hjelp, ikke var en provokatør: sine egne ungdommer hadde jo dalen kontroll med. Heldigvis gjorde ikke tyskerne alvor av det som det truende ryktet innebar. For det kunne ha betydd en for stor belastning på matreserven i dalen - både det som var den offisielle avkastning av gardsbrukene - og det som i all hemmelighet var lagt opp av lagre til heimestyrkene.

Når det gjaldt forsyninger til heimestyrkene, så var det jo først og fremst våpen en var interessert i. Men heimestyrkene trengte ikke bare våpen. Som nevnt måtte de i påkommende krisetilfeller ha en noe rikeligere tilgang på matvarer, enn den rasjoneringskort og avlinger i Bergsdalen kunne by dem.

I Vossefjellene løp det omkring store kjøttreserver: Voss Reinsdyrlag hadde dyr i dette området og milorg på Dale fikk løyve av laget til å felle 9 dyr. Det ble sendt ut jegere som fikk skutt dyrene. De ble flådd og partert og kjøttet båret milevis i fjellet fram til Rødland. Der tok Knut hånd om det, saltet og røykte det og lagret det på garden. Men 3 dyr som var blitt felt og skulle hentes ned seinere, var forsvunnet da jegerne returnerte til fjellet... Men alle dyrene ble det etter krigen gitt oppgjør for av militære midler.

I tillegg til disse matreservene, fikk organisasjonen på Dale og i Bergsdalen kontakt med to bergensere, som skaffet dem store kvanta hermetikk og kjøtt Det var Einar Angelvik og Trygve Jakobsen. Fiskeprodukter sørget Hallvard Lerøy i Bergen for - og alt ble gitt bort, det var ikke snakk om betaling.

På høstparten 1944 fikk Knut Rødland et spesialoppdrag. Det gjaldt dannelsen av et lag på Vaksdal. En mann som hadde vært gardsgutt hos ham gjennom flere somre bodde på Vaksdal. Det var Anton Sæterdal. Knut ringte ham en dag i oktober 1944 og kalte ham opp til garden sin, dit Sæterdal kom en lørdagskveld. Da fikk han vite at han skulle gå fjelltur neste morgen og møte en mann inne ved Lonane.

Det var Thorstenson som møtte ham der, mens Knut drog alene tilbake til Rødland. Systemet var jo at det under slike samtaler bare skulle være to til stede, og at de måtte ha en dekk-grunn for samtalen om tyskerne skulle komme til å spørre om årsaken til møtet. Sæterdal ble nå spurt om han var villig til å danne et milorg-lag på Vaksdal og han erklærte seg straks beredt til det. Han drog så tilbake til Vaksdal og tok i første omgang ut to mann til laget: Finn Synsvoll og Ole Olsnes. På et seinere møte med Thorsteinson, ble det besluttet å bygge opp 2 1/2 lag på Vaksdal, ut fra en liste over ungdommer på stedet, og det ble avtalt sted og tid for våpeninstruksjon. Lagene på Vaksdal drev siden selv øvelser i fjellene med sten-guns, og lærte seg også orientering og enklere militære disipliner.

På denne tiden kom Louis Pettersen enda en gang tilbake til landet i en ny gruppe Lingekarer under kodenavnet "Razorbill". Foruten ham var det lederen kaptein Harbitz-Rasmussen, samt fenrikene Norvald Kvale og Jostein Nesheim. De to første kom til landet 18. september, de andre 1. oktober. Gruppens oppgave var å organisere militære avdelinger i Bergensdistriktet og hovedoppgaven var å forberede Bjørn-West-basen i Matrefjellene. Louis konsentrerte seg særlig om etterretnings-oppdrag.

Fjorten dager før denne landingen ved kysten, hadde tyskerne hatt en storaksjon i Vossetraktene. Tirsdag 5. september fikk milorg-hovedkvarteret på Voss varsel fra Bergen om en forestående razzia nær Stalheim. Lørdag 9. september satte tyskerne inn 600 mann i området og aksjonen ble støttet av den såkalte "hirden", nazistenes norske støttespillere. Dette svære oppbudet av soldater førte til resultater: tyskerne fant "Merlin"- senderen og overrasket telegrafisten og lærlingen hans.

De to, Lars Dalland og Olav Skåtun, kom seg så vidt unna fra hytta de hadde holdt til i ved Vossestrand. Men senderen lå igjen og dessuten et pass med telegrafistens foto. Så nå visste tyskerne hvordan han så ut.

Situasjonen gjorde det tvingende nødvendig å få Dalland og assistenten vekk fra Vosse-området. Så etter at de hadde tilbragt noen tid i en hule i fjellet, ble det arrangert med en overføring av dem til Rødland, som to nye "gardsgutter". Wiig-Andersen hadde da flyttet tilbake til Bergen igjen med sin sender, til huset til familien Furre på Minde, som var hovedstasjon for senderen.

Knut Rødland reiste så ned til Dale, og fikk kontakt med Dalland som kom med toget fra Voss. Etter et lite opphold hos jernbanetelegrafist Wilfred Nielsen, for å være viss på at det var trygt å bevege seg videre - kjørte Knut og Dalland med hest og slede opp til garden. Siden kom også Olav Skåtun dit og de to tilbrakte nå et par måneder i Bergsdalen til bølgene etter den store aksjonen på Vossestrand hadde lagt seg.

Ved årsskiftet 1944-45 ble situasjonen alvorlig for etterretningsorganisasjonen BAR, og i slutten av desember måtte lederne rømme landet. Samstundes reiste også Louis Pettersen over Nordsjøen igjen. Han var nå uten etterretningsmessige kontakter og trengte konferere med sine oppdragsgivere i London. Men allerede i midten av mars var han tilbake igjen til Vestlandet, denne gang sammen med Christian Tønseth. Den generelle situasjon var nå at Bjørn-West-basen snart var ferdig utbygd og milorg-gruppene i Bergen og distriktene økte sine aktiviteter. Lars Dalland hadde flyttet til Bergen over nyåret: Radiotrafikken mellom Bergen og London hadde økt sterkt og Wiig-Andersen trengte en medhjelper. Begge telegrafistene var nå underlagt "Razorbill"-gruppen. På Voss ble Olav Skåtun knyttet til den nye "Redstart" operatøren, Finn Olsnes, som var kommet inn etter hendingene på Vossestrand høsten før. Disse drog nå sammen til Hardanger.

Men i slutten av mars kom katastrofen også dit, slik den hadde kommet til Vosse-området i begynnelsen av september 1944. Også ved dette tilfellet rammet den fiendtlige aksjonen radiosenderen. Telegrafisten Olsnes og assistenten hans, Skåtun, var i lag med to karer fra Os, Torstein Kjærland og Hans Holmefjord -på garden til Johan Ystås i Granvin. De to osingene lå i dekning på garden.

Så kom det ilmelding fra "Redstart" på Voss: Johan Ystås måtte komme seg unna - snarest!

Olsnes drog straks med Johan over fjellet til Voss. De tre som var igjen på garden ble utstyrt med maskinpistoler og håndgranater. Det var Hirdens bedriftsvern som var ansvarlig for denne aksjonen i Granvin. Men tyskerne sto jo bak. De norske nazistene omringet garden og gikk til angrep da de tre ungdommene satt ved frokostbordet. Skåtun og Holmefjord kom seg unna, men Kjærland ble skutt i foten og siden drept bestialsk av flere knivstikk i ryggen.

Seinere ble de to som først unnslapp, fanget av Hirden og mishandlet.

Den blodige aksjonen førte med seg ytterligere arrestasjoner på Vossestrand, der 26 mann ble tatt. Alarmen gikk nå over hele Vosseområdet. "Redstart"-gruppen gikk i dekning og fikk store vansker med å holde organisasjonen intakt.

Dagen før palmesøndag, lørdag 31. mars 1945, gikk alarmen i Bergsdalen også. Da kom det telefonbeskjed til Knut Rødland fra telegrafist Nielsen ved Dale stasjon: "Per er tatt - og Arne og Knut får dra på påsketur". Dette var tydelig nok tale og Knut varslet Arne som var på påsketur ved Hamlagrø. Til dekningssted ble valgt hytta til B.K.K., "Røyskattlia" ved Hamlagrøvatnet. Thorstenson fulgte med Knut tilbake til garden og ringte derfra til sin kone på Dale og fikk opplest den fullstendige meldingen: "Per er tatt levende. Flere mann skutt. Husbonden til Per, Arne, drar til fjells og blir der etter nærmere ordre".

Samme kvelden drog de to tilbake til hytta og la seg til der. De prøvde forgjeves å få kontakt med milorg på Voss, og Anton Sæterdal, som da var på Rødland, gikk flere ganger over fjellet til Vaksdal med brev som skulle til Voss. Til slutt fikk de vite at Finn Kvist, som de ville ha kontakt med for nærmere orientering - "var reist og kom ikke tilbake". (Finn lå selv i dekning i fjellet).

Situasjonen syntes nå prekær. Vossingene satte for sikkehets skyld ut en varslingspost ved Narheim, i tilfelle av at tyskerne ville dra til fjells den vegen.

Skjærtorsdag, 5. april, drog Arne til Bergen for via kontakter der å få opprettet forbindelsen med Voss igjen. Men i byen møtte han Louis Pettersen som varslet ham om at han og Knut snarest mulig måtte dra til England av hensyn til organisasjonens sikkerhet.

Knut mottok samme ordre i fjellet: han måtte dra omgående. I hans fravær skulle Anton Sæterdal fra Vaksdal være stasjonert på Rødland som gardsgutt, og som kontaktmann for milorg på Dale. Knut ga beskjed om at hvis noen spurte etter ham, fikk de si at han var reist til byen til sykehus på grunn av en halssvull. Så pakket han ryggsekken, spente skiene på og rente ned til Dale der telegrafist Nielsen var klar med falske reisetillatelser. Fra Dale gikk det tog til Bergen kl. 19.30 og det steg Knut ombord i. Det viste seg å være et tysk troppetransporttog av en særskilt karakter. Konduktøren studerte Knut grundig, så ham rett inn i øynene og førte ham så inn i en kupé som var reservert for "Norske Frontkjempere"(!) Det ble en trygg - og gratis togreise.

Men i to vogner i dette toget satt 180 norske fanger, arrestert av tyskerne under de siste aksjonene på Voss og Vossestrand. Knut fikk flere ganger se hvor brutalt tyskerne behandlet dem under transporten, det var ikke lett å stille seg likegyldig og uinteressert til det. Han steg av på Minde stasjon, ved sørenden av Solheimsvatnet. Der ble han møtt av Einar Furre og ført til hjemmet hans på Minde. Av Einar fikk han beskjed om å møte Louis Pettersen utenfor Gestapohuset i Bergen, tett ved teatret. Møtet fant sted ved 23-tiden og Pettersen bekreftet da at Knut skulle dra.

Natt til langfredag overnattet Knut på et nytt dekningssted hos Trygve Jacobsen og hadde der en urolig natt med mange slags tanker. Avtalen med Pettersen var videre at Knut skulle møte en mann påskeaften morgen kl. 9.00 utenfor Berstad Jernvarehandel. Mannen ville da spørre: "Skal du på landet en tur"? Og Knut måtte svare: "Ja, om været holder".

Alt gikk etter avtale. Mannen fulgte Knut til Strandkaien og viste ham ombord på en av Manger-båtene. Han ble låst inn i en mannskapslugar der, og i den fant han Arne Thorstenson med kone og en liten datter.

På Manger gikk de i land. Der ble de tatt hånd om av to ungdommer, en jente på de 20 og en gutt i 15-årsalderen. Ungdommene rodde dem ut til en plass som hette Skageneset, en gard som var oppsamlingssted for flyktninger. Der ble de tatt vel i mot av Dorthea Skagenes.

Etter noen dager hadde flyktningeflokken økt til 19. Båten fra England lot vente på seg, den kunne ikke komme før søndagen etter 1. påskedag og det ble en lang uke å vente i spenning.

Midt på søndagen, ved 13-tiden, kom tre robåter og hentet dem. De rodde så ut fjorden i sterk vind, i tre stive klokketimer. I kveldingen nådde de frem til en skøyte som skulle frakte dem videre. Den tilhørte Konrad Toska, som hadde mange dristige turer med flyktninger bak seg, sammen med Hans H. Helle. Klokken 21 var alle kommet ombord i fartøyet. De stevnet nå mellom holmer og sund i tre timer, fram mot venteplassen for "Nordsjøbussen". På denne strekningen ble de praiet av et tysk vaktfartøy - og det ble noen uutholdelige minutter mens dette sto på. Men heldigvis - den tyske båten foretok ingen nærmere kontroll og fortsatte sin patruljering. Skøyta ankret opp på den avtalte plassen i Kvaliosen ved midnattstider. Mørket var da tett og en kunne ikke se særlig langt. Men Toska tok en lykt og sendte morsesignaler ut mot havet.

Ikke lenge etter skjøt et langt svart skrog brummende opp langs skøytesiden og en mann ute i mørket ropte: "Hallo, gutter"? Det var Shetlands-Larsen som ønsket flyktningene velkommen ombord i "Vigra".

Etter at ubåtjagerne hadde landsatt 4 agenter og en del våpen og utstyr, satte "Vigra" kursen vestover havet. Og sammen med Knut Rødland og Arne Thorstenson med kone og datter, landet 16 andre flyktninger på Shetland neste morgen, etter 14 stormfulle timer i Nordsjøen.

Etter at disse to hadde reist til England, skjedde det atskillig i det området de hadde forlatt. Lingekaren, kaptein Carsten Johnsen, som hadde kommet som forsterkning til ledelsen i Vosse- og Hardangerdistriktet, ble nå utnevnt som sjef for Hardanger-avsnittet.

På Dale var det blitt nødvendig å foreta en reorganisering: Olav Seim ble nå leder for milorg, med Johan Takvam som nestleder. Ragnar Sellevold ble troppsjef og Olav Austrheim nesttroppsjef. Ledelsen kalte nå inn Åsmund Arne og Magnus Berge som lagførere og Sigurd Hvidsten som fører for reservelaget på Dale. April 1945 ble en hektisk måned både i Bergsdalen og på Dale. All provianten som var blitt lagret på Rødland ble, etter ordre fra Voss - overført til Fosse, lenger nede i dalen.

Fredag 6. april fikk Olav Seim beskjed om å møte en kurer på Fosse. Kureren fortalte at de våpen som var blitt lovet fra London, ikke var kommet. Det hadde vært flere forgjeves forsøk på å droppe våpen i det siste, men flyene hadde av ulike grunner måttet returnere med lasten. I påskehelgen, da Knut og Arne hadde ligget i Røyskattlia, hadde alle slike operasjoner måttet avlyses på grunn av påsketrafikken i fjellet.

De allierte hadde mange forpliktelser på seg når det gjaldt våpensendinger til de områder som aksemaktene hadde okkupert. Det var naturlig å prioritere de områdene der vanlig krigføring var gått direkte over til gerilja. Norske milorg-grupper kunne ofte bli utålmodige fordi våpenlaster så altfor sjelden ble sluppet i deres områder. Slike områder var Voss og Hardanger, der det aller første slippet kom ned ved Svartagjelet nær Torfinnvatnet, tosdag 10. desember 1943. Alt i alt kom det bare ned tre slipp i disse områdene: det som Seim og kurèren hadde ventet på, kom til slutt og landet ved Lonane. Det tredje dalte ned i Kvam, ved Tjørndalen.

På grunn av våpenmangelen, ble man enige om foreløbig å utsette mobiliseringen av lagene på Vaksdal og Stanghelle. Men to lag fra Dale og laget fra Bergsdalen, ble satt opp, med et lag fra Dale i reserve.

Fredag 8. mai, ved 13-tiden, kaptein Carsten Johnsen ankom til Fosse. Der hørte han gjennom kringkastingen fra London de siste nyheter. Gjennom et kompakt lite radioapparat, et "Sweetheart"- apparat, som var sluppet ned i fallskjerm sammen med våpen og annet utstyr, kom nå en viktig ordre. Det var den generelle ordren til alle norske heimestyrker om å sette igang de operasjoner som Sentral-Ledelsen i Oslo hadde bestemt, i samråd med Forsvarets Overkommando.

Kaptein Johnsen sendte nå ilbud på Olav Seim og meldte fra at han overtok som sjef for avsnittet. Så drog de sammen til Dale og tok kontakt med ingeniør Goyer ved kraftstasfonen. Etter en kort rådslaging med ham, ble det besluttet at heimestyrkene skulle innta kraftstasjonen den følgende natt.

Laget i Bergsdalen fikk straks ordre om å bringe våpnene på Rødland ned til vegen for videretransport. Denne ordren ble imidlertid endret umiddelbart etter. Våronna stod for døren i dalen og Johnsen besluttet derfor at bergsdølene skulle ta seg av den i stedet for. Imidlertid beordret han de tre lagførerne på Dale til snarest å dra til hytta til Dale Idrettslag ved Storefossen for å gjennomgå og kontrollere våpnene. Deretter skulle de møte med lagene sine ved hytta kl. 24.00.

Olav Seim ringte til Anton Sæterdal på Vaksdal og ba ham ta med seg noen karer, kjøre opp etter våpnene og bringe dem til Rødland. Tormod Lid og Nils Rødland var med og hjalp ham under denne operasjonen. De fikk da vite at kaptein Johnsen hadde gitt ordre til mobilisering på Dale samme kveld. Nå ble det også gitt .ordre til mobilisering av et lag på Vaksdal.

Hirdens Bedriftsvern, som på dette tidspunkt hadde overtatt det fiendtlige vakthold, syntes lite villig til å overgi seg. Mange av hirdfolkene var sterkt påvirket av alkohol og det var ikke godt å si hvorledes sakene ville utviklet seg. Til slutt ble det gitt et ultimatum: Hvis ikke denne siste oppfordringen til overgivelse ble fulgt, ville heimestyrkene gå til aksjon. Til å begynne med nektet hirden også dette. Men etter en del forhandlinger att og fram, var de villige til å nedlegge våpnene og overgi seg.

Situasjonen var likevel noe uttrygg og en kunne risikere at det ville bli gjort motstand. Mannskapene, som hadde samlet seg ved Storefossen, fikk derfor en repetisjon i våpenbruk og en rask orientering om hvorledes en skulle gå fram ved en aksjon mot kraftverket.

Klokken 4.00 om morgenen kjørte så avdelingen mot kraftstasjonen, arresterte folkene i Hirdens Bedriftsvern, i alt 11 mann -og overtok vaktholdet.

Milorg-laget på Vaksdal ble ikke utstyrt med våpen før etter selve fredsdagen, på grunn av forsinkelser med transporten. Men karene ble siden benyttet i vakttjeneste og til eskorte av hirdfolk og andre arrestanter til Bergen. På det tidspunkt hadde jernbanetelegralisten Kristian Nordby (†) tatt over som sjef på Vaksdal, med Finn Synsvoll og Ole Olsnes som lagførere.

Fenrik Knut Nordgren fra Lingekompaniet, kom siden ned fra Dale og beordret oppsatt to fulle lag på Vaksdal, hvert på 12 mann og med lagførere i tillegg. I slutten av mai ble så samtlige heimestyrker i området dimittert.

Fredag 25. mai lettet et stort Sunderland-fly fra en flyhavn nær St. Andrews i Skottland og kursen ble satt mot Norge. Ombord i sjøflyet var, blant andre, Knut Rødland, utålmodig etter å komme hjem til familien og våren i fjellet. Et par dager etter var han tilbake på garden sin, til en familie som like utålmodig hadde ventet på hans hjemkomst.

På samme tid vendte også Trygve Hatlestad hjem etter over tre års krigsfangenskap. Hjemturen hans hadde gått via Danmark og Sverige, sammen med sivile norske fanger fra de tyske konsentrasjonsleirene.

Arne Thorstensons familie vendte hjem til landet med passasjerskipet "Andes" som også hadde den norske regjering ombord. Arne selv ble i London og arbeidet i Forsyningsdepartementet. Han var bare på korte turer hjem i 1945, men drog tilbake for godt i mars 1946.

Krig og hemmelige organisasjoner lå nå bak. De fem krigsårene hadde gitt folk sterke inntrykk av begrepet fedrelandskjærlighet og hva det innebar. Så lett var det kanskje ikke å gi en fullt ut dekkende forklaring på det i enkle ord. I mai-dagene 1945 trengtes det heller ikke. Da følte en det. Og i de følelsene lå det den gang en trang til snarest mulig å bygge opp alt det som fem års okkupasjon hadde ødelagt. Det lå også noe annet i dem. Et løfte - Et løfte" om at det aldri skulle bli noe "9. april" igjen...