John Dale si utgreiing om Dale

Frå Vaksdal Historielag

Noverande versjon

<Vaksdal Historielag | Bygdebøker for Vaksdal | Vaksdal bygdebok band II | Gnr. 22 Dale

INNLEDNING

       Dale gaard ligger på en terasseformet flat dalbunn inneklemt mellem loddrette fjell og skogkledte lier paa alle kanter. Tunet er på en måte delt i to, og benevntes i eldre tider for øvre og nedre Dale. Solen er borte i ca. 18 uker fra 17. november til 25. februar. Rett mot syd er et smalt skar med Nonhaugen i vest og Trolldalsto-kantene i øst. Gjennem dette skar kommer Mokaaelven, som har vært brukt som kvernelv. På vestsiden rager opp en lavere liggende haug som kaldes Litlhaugen og danner i himmelsynet —sett fra Dale gårds tun — just som ett kort bindeledd mellem Nonhaugen og Trolldalstokantene.

       Her er det solen først kommer over horisonten. Men skaret er saa kort, at solens tilsynekomst de første dage kun varer nogle minutter. Men det er en gledelig begivenhet, og det har nok av og til vært spandert litt smør paa rutene den første dagen. Først etter en måneds tid har den hevet seg til toppen av Nonhaugen og da har vi snart sol hele dagen. Midtsommers kan man si at man har sol fra kl. 6 morgen til kl. 6 aften.

       Som man kan forstaa faar Dale gaard sein vaar og tidlig høst, — et forhold som maa sies aa være et lyte paa mange maater.

       Dale gaard hørte til det gamle Bruvik sogn. Kirkeveien til Bruvik var 2 km. landvei og ca. 15 km sjøvei. Kirkereisene var ikke altid saa lette forbi «Hetta», men kirkefolkene fra Dale var ikke de som lot sine kirke-stole staa tomme. Kirkestedet var det eneste poststed og handelsted, derfor maatte man nok ogsaa for den skyld ta reisen til Bruvik.

       Daale gaards avsetningssted for ved, kjøtt og smør var Bergens by og reisene foregik med skuter eller mindre robaater. Man vet ikke om at nogen er kommet bort på disse reiser, men man vet at Haldor J. Dale og Nils Nilsen Dale kullseilte med en skute utenfor Salhus. Men begge kom sig paa hvelvet og blev berget i land av tililende baater.

       Vedtransporten til Dalevaagen var tungvint for all skog som laa østenfor gaarden, og foregikk for det meste ved elveløyping i stranger, med oppsaging ved Dalebryggen eller Hellesøyren. Legger vi saa til, at Dalevaagen ofte la hindringer ved menis, kan man nok uten overdrivelse paastaa at Dale gaard var blant de ugunstigste gaarde i Bruvik sogn.

       Slik var forholdet ogsaa i 1873, da konsul P.Jebsenkom til Dale og vilde se paa fossefall og byggetomter.Hans navn var kjent fra hans bedrift i Ytre-Arna,»Elven»og man kjente Vesets vise om stedet: « No er Elvæ vor vorte ei løva, inga løva te drepa for fot, men te kara aa spinna aa vøva, so da gjev baade penga aa mot». Daleelven hadde ogsaa i aartusener sunget sin omskiftende sang gjennem dalen baade til nytte og skade frem gjennem tidene.

       Det var derfor ikke at undres over at de 10 opsittere på Dale tok vel mot Konsul P. Jebsen og hans bror Jürgen Jebsen naar de vilde kjøpe deres vannfall og anlegge en stor fabrikk — kanske større enn den de i mange aar allerede hadde seet vokse opp i «Elven». Som 8 aars gut minnes jeg hvordan min mor og far snakket om og fortalte mig at nu skulle disse to fremmede karer snart bygge en stor fabrikk, og at der ville komme mange fremmede folk og bli bygget mange hus oppe ved «Laugarsflaaten».

       Enhver kan tenke sig at denne forhandlingens dag var en stor og spennende dag for hele befolkningen paa Dale, for det var jo et stort framtidshaap som blev rullet opp, ikke bare for dem selv, men for slekten som kom efter. Aa la dette tilbud gaa fra sig maatte ikke hende. Her hadde de en mann som hadde vist sin skaperevne og han hadde en stor tillid hos folket ute i Haus. De var optimister alle sammen, ja hele Dale gaards befolkning. At der kunne opstaa ulemper og skuffelser var der lite tale om.

       Stemningen laa ubetinget i kjøpernes favør, og dette la de ikke skjul paa. Efter en befaring paa aastedet blev drøftelsene optatt hos Johannes Iversen, og før dagen var slutt, kom følgende kontrakt i stand: «Vi underskrevne eiere av gaarden Dale mr. no. 133 i Bruviks sogn, Haus tinglag, nemlig Ole Knutsen, John Nilsen, Ole Samuelsen, Ole Einarsen, Mons Iversen, Anders Thomasen, Nils Nilsen, Nils Mikkelsen, Johannes Iversen og Haldor Johnsen, gjør vitterlig at vi have solgt til de herrer konsul P. Jebsen og Jürgen Jebsen, enhver for like dele, vor andel i Bergsdalselven fra merket, som skiller mellem vor gaard og gaarden Fosses eiendomme og saa langt som elven løper igjennem vaar utmark til stengjerdet ved et sted kaldet Kjærsmyren, hvilket gjerde for endel adskiller innmarken fra utmarken.

       Med dette salg følger efternevnte rettigheter for kjøperne: a) Rett til at oppsette stemmer i den ovennevnte elvestrekning hvor kjøperne forgodt befinner og til avbenyttelse for dem alene. b) Rett til at anlegge vannrenner paa de steder i vor utmark og utslotter, som maatte sonventere kjøperne bedst. c) Rett til at anlegge vei fra postveien igjennem vor utmark og utslotter saaledes som for kjøperne falder bekvemmest, dog imot erstatning for grunnavstaaelse. d) Rett til aa kunne fordre avstaaet tomter til bygninger, som kjøperne maatte tiltrenge at oppføre paa vor eiendom, derunder også innbefattet som maatte behøves til tørrerammer og gaardsplass omkring bygningene, samt tillatelse til aa oppføre pakhuse i eller ved sjøen, paa saadanne steder, at derved eiernes nøster ikke generes, — alt mot erstatning for den skade, som derved maatte blive tilføyet vor eiendom, at tage graasten i vor utmark.

       Paa den annen side er kjøperne forpliktet til aa erstatte oss den skade, som ved det av dem paatenkte fabrikkanlegg paa stedet maatte blive tilføyet vort laksefiske i elven, og da vor fiskerettighet i denne er ved kontrakt av 17. mai 1872 bortleiet paa 10 aar til James Burrows, er kjøperne forpliktede til aa erstatte ham den skade som anlegget maatte befinnes aa tilføye fiskeriet, imedens, naar den nevnte kontrakt er utløpet, kjøperne fremdeles ogsaa holde oss skadesløse for det tap fiskeriet maatte lide ved anlegget. I et hvert tilfelle hvori spørgsmål oppstaar om erstatning for tilføyet skade, som efter det ovenanførte bliver aa erlegge, bestemmes samme, i mangel av overenskomst, ved lovligt skjøn, dog saaledes, hvad fiskeriet betreffer, aa erstatte for den skade, som tilføyes dette i vor besiddelse, ikke bestemmes til et mindre beløp enn den nuværende leieavgift derav 80-otti spd. Forresten forbeholder vi oss fri og uhindret avbenyttelse av alle veie og gangstier baade for folk og kreaturer, men tillade dog kjøperne, om de måtte finne det nødvendig aa omlegge disse i utmarken.

       Den omforenede kjøpesum for vor andel i den solgte elv med tilliggende rettigheter utgjør 924 spd. 24 skilling, og da disse ni hundrede tyve og fire spesidaler tyve og fire skilling ere oss betalte, saa erklære vi herved at vor andel i Bergsdalselven med de ovenbeskrevne rettigheter herefter skal følge og tilhøre Dhrr. konsul P. Jebsen og Jürgen Jebsen med fullkomen eiendomsrett og blive vi for overdragelsen deres hjemmel efter loven, imens selvfølgelig kjøperne fra deres side have aa efterkomme deres ovenanførte forpliktelser, der blive aa paalegge det vordende fabrikkanlegg som reell heftelse. Forøvrig tilføyes at vi og efterkommende eiere av vore gaarde, saavel som kjøperne og efterkommende eiere av det vordende fabrikkanlegg gjensidig forplikte oss til ikke aa have utsalg eller utskjenkning av øl, vin eller andre berusende drikke og herved fastsettes i overtredelsestilfelle den skyldige har aa utrede en bot av 10-ti spd. til Bruvik sogns fattigkasse. Dette til bekreftelse under vore hender, likesom skjøtet bliver aa underskrive av kjøperne.»

       Kjøpekontrakten ble opprettet den 20. november 1873 og skjøtet tinglest den 16. desember s. aa.

       Konsul Jebsen gratulerte Dalebønderne med handelen og gav, paa forespørsel, løfte om snarlig iverksettelse av byggearbeidet. At der var glede og tilfredshet med salget er utvilsomt. Da Haldor Johnsen kom hjem med budskapet om salget, sa hustruen bl.a.: «Gudskelov, saa slipper du kanske snart aa reise til byen med varene vore og risikere livet ved kullseiling.» Og hun var ikke alene om disse tanker. De nærmeste dagers samtaleemne i heimene var først og fremst om tiden for arbeidets paabegynnelse. I grunnen ansaa de det nesten utrolig at der kunne bygges en stor fabrikk saa langt frå sjøen og med de vanskelige forhold i Dalevaagen om vinteren. Jernbanespørgsmaalet var jo dengang ikke løst. Det solgte vannfald omfattet i grunnen 3 større fosser, nemlig Nedre Møyedalsfoss, Forklefossen med ovenforliggende mindre foss, samt Dystingedalsfossen. Slik som forholdene laa an, antok P. Jebsen at der kun kom til utbygning fra Møyedalsfossen, og dette blev ogsaa i sin tid resultatet. Teknisk seet var det kjøpt vannfall isolert og av mindre verdi, fordi der i denne elvestrekning ikke fantes noget basseng, eller anledning for anlegg av et reguleringsbasseng. Det blev derfor kun et uregulert anlegg av det solgte vannfald. Derfor maatte anlegget i virkeligheten kun baseres paa den gjennemsnittlige mindste vannføring. Alt dette hadde konsul Jebsen sikkert for øie, og oppsitterne la heller ikke skjul paa hvordan vannføringen artet sig baade sommer og vinter. I saa maate var de helt sannferdige.

       Det blev i grunnen lenge aa vente på fabrikkens opførelse — hele 6 aar, men efter Vossebanens paabegynnelse blev haapet sterkere.

       Endelig i mars 1879 var det kommet saa langt at de første tomtearealer blev ekspropriert, i alt ca. 30 maal, som alt laa i felles havnegang. Ved denne kom allerede den første skuffelse, idet tomteprisen kun blev ansat til kr. 40 pr. maal. Under forhandlingene om fossesalget hadde opsitterne holdt sterkt paa en fast pris pr. kvadratalen, i likhet med hvad der var betalt for tomter ved Vaksdal Mølle. Denne pris skulde være oppgitt til 40 øre pr. alen. Om denne pris er rigtig oppgitt, har ikke vært undersøkt.

       Men da konsul Jebsen mente at opsitterne vilde staa sig bedre ved avståelse ved skjøn, frafaldt opsitterne sit krav. Da takstforretningen var satt, fremlagdes jernbanetakstene for Dale gaard og disse lød paa kr. 40.- pr. maal for utmarken. Opsitterne holdt fram hvad der hadde vært talt om ved opprettelsen av kjøpekontrakten, men skjønsmennene bøyde sig for jernbanetakstene.Man skulde tro at opsitterne hadde forlangt overskjønn, men det blev ikke gjort, fordi enkelte ikke ville være med på dette. Ut fra dette beviste de imidlertid at de hverken var pengegriske eller stridslystne, men de hadde alt faat lært at salg ved ekspropriasjonstakst skulde de ikke gaatt med paa. Anleggsarbeidet var begynt aaret før og bønderne hadde allerede tjent penger paa kjøring m.v., derfor tok de ikke sin skuffelse saa tungt. Der kommer vel flere — sa de med et smil. Kjøretaksten fra Dalebryggen til fabrikktomten var 1 krone pr. lass. Avstanden er omlag 4.5 km. Høsten 1879 var den første store Bornullsfabrikk i drift. Bøndernes haap og venten i 6 aar var dermed endelig gaatt i oppfyldelse. Bøndernes slit og slep ved byreiser og bondekonernes angst for sjøulykke blev hermed kun en saga blott.

       Det eksproprierte grunnstykke blev begrenset ved følgende linjer: Fra Dalseideveien ved sydvestre hjørne av Laugarsflaaten langs gjerdet østover saa langt dette strekker sig, det vil si omtrent til gaardsplassen ved forpakter-boligen, og videre i samme retning til fjellet bortenfor Forsamlingshuset. Derfra i samme retning over fjellet og ned til Kvamsbekken et kort stykke ovenfor fabrikkens smiebygning. Derfra langs Kvamsbekken ned til storelven og følger denne til nordøstre hjørne av Kjersmyren, gaar derfra langs gjerdet paa nordsiden til den gamle hovedvei ved A. Ekangers eiendom, og derfra nordover langs nevnte vei til første utgangspunkt.

       For denne parsell, ca. 30 maal, blev betalt kr. 1200.-. Dette areal var langt større end hvad der da tiltrengtes til bygninger som fabrikken maatte oppføre, men bønderne protesterte heller ikke mot dette, interesserte som de var for fabrikkanlegget. Meget av denne grunn blev senere bygslet eller solgt til privat bebyggelse for opptil, saavidt man vet, kr. 10.- pr. m2.

       Paa den tid Bornuldsfabrikken blev bygget, stod der på stedet kun en eneste liten utløe inne på den nevnte Kjersmyr, som tilhørte en av oppsitterne paa Dale — Nils Nilsen. Samtidig med oppførelsen av Bornuldsfabrikken blev der bygget de 4 store arbeiderboliger langs nersiden av nuværende hovedgate.

       Nogle aar senere den saakaldte «Banen» og videre «Lillebanen», som tilslut blev overlatt Bruvik herred som isolasjonslokale. Dette er hvad P. Jebsen lot oppføre utenom selve fabrikkbygningerne og bestyrerboligen nedenfor fabrikken, samt gassverkanlegget, som senere ga plads for en lagerbygning. I 1882 makeskiftet P. Jebsen jr. en skog og slaatteteig i Møyedalen med Ole Thomassen Dale med vederlag av en jordstrimmel tvers over den saakaldte Kjersmyr, 182 alens lengde og 15 alens bredde til vei eller banelinje.

       Da ullvarefabrikken i 1889 skulle oppføres, maatte oppsitterne atter avstaa nye tomtearealer i tilknytning til den forrige grunnavstaaelse. Denne gang gjaldt det to parseller, den ene paa Skytterplassen, hvis gamle navn var «Kvamstølen». Grenserne for denne parsell gikk fra det nordøstlige hjørne av forrige eksproprierte stykke oppover langs Kvamsbekken til en stor sten ved nedre hjørne av Johs. Berges eiendom. Derfra østover ovenfor R. Laastads hus til en sten nedenfor Øystein Lunds eiendom og derfra til bergkanten av Jonshølen. Fulgte saa elven nedover til Kvamsbekken og der oppover langs denne til utgangspunktet. Den annen parsell laa langs fjellet bortenfor Forsamlingshuset mellem berget og den gamle kreaturvei til Holhovden bortover til R. Takvams eiendom og slik at det saakaldte «Moses-hus» og Langhelles hus laa innenfor ekspropriasjonsgrensen. Ved endelig overskjøn 31. mai 1892 blev prisen fastsatt til 25 øre pr. m2. Det blev adskillig strid mellem oppsitterne og P. Jebsen jr. om oppmaalingen, idet han ikke vilde betale for den del av ullfabrikktomten som laa ute i et gammelt elveleie, og først om et par aar fikk oppsitterne sit krav erkjent. Begge parseller inneholdt ved endelig teknisk oppmaaling tilsammen 20 maal og betaltes med kr. 5.000.-.

       Ved overskjønnet hadde oppsitterne engasjert sakfører Nordstrand og for DF møtte sakfører Kristen Faye. Til belysning hvordan DF forsøkte aa villede skjønsmennene medtas et lite avsnitt av takstforretningen:

       «Faye bemerket at han ikke hadde den kjøpekontrakt forhaanden, hvori han maatte paastaa, at den betragtning skulde legges til grunn, at de mark-stykker, som Dale Fabrikkers eiere maatte ønske at tage ved takst, skulde takseres efter den værdi som disse stykker hadde den gang, da kjøpekontrakten avsluttedes, altsaa uten hensyn til fabrikkenes senere anlegg.

       Med motpartens samtykke bad han derfor skjønnet avgivet alternativt, saaledes at stykkerne takseredes 1) under den ene forutsetning efter den værdi jorden hadde ved kjøpekontraktens avslutning og 2) efter stykkenes nuværende verdi i nærheten av Dale Fabrikker.

       Nordstrand bemerkede at det var med hans samtykke at skjønnet bliver at avgive alternativt som nevnt, men at ingen av hans parter kunne erkjenne at kjøpekontrakten hadde det av motparten paastaaede innhold. Han henholdt sig til det fremlagte skjøte, der inneholder fremgangsmaaten ved opptagendes skjøn, men intet om den paastaaendes klausul. Efter alternativ 1) blev verdien pr. m2 satt til 20 øre og efter alternativ 2) til 25 øre».

       Paa foranledning gav skjønsmennene ogsaa alternative takster for de eksproprierende stykker uten oppmaaling og kom da til en verdi henholdsvis 1) kr. 2.400.- og efter alternativ 2) til kr. 3.000.-. Oppsitterne forlangte avstaaelse efter teknisk oppmaaling og hertil sluttet ogsaa Faye sig.

       Ved disse to ekspropriasjoner var fabrikkerne kommet i besiddelse av ca. 50 maal byggegrunn for tilsammen kr. 6.200.-. Tillagt hvad der betaltes for vannfaldet, kr. 4.000.- hadde Dalebønderne faat tilsammen kr. 10.200.

       Samtidig med ullfabrikkenes oppførelse blev der paa Skytterplassen oppført to store arbeiderboliger. Kort tid efter lot P. Jebsen bortbygsle byggetomter,nemlig til handelsmann Mikkel Myhr, nuværende Laastads eiendom, Samuel og Helge Brekke og Nils N. Bruvik. Paa den anden parsel lot P. Jebsen bortbygsle tomter til de hus som staar oppført paa nevnte strekning langs fjellet bortenfor Forsamlingshuset. I grunnen var de bortbygslet før ekspropriasjonen fant sted, men oppsitterne gjorde ingen opphevelse derover. Kun forbeholdt de sig eiendomsretten til den gamle kreaturvei, som blev holdt utenom oppmaalingsgrensene for parsellen.

       I 1874 kjøpte konsul Jebsen en halvpart av det største bruk på Dale. Dette bruk var i 1862 utskilt fra 1. nr. 525 ved at eieren Haldor Ingebrigtsen delte bruket mellem sønnene Thomas og Ingebrigt. Thomas fikk skjøte paa l.nr. 525 a (bnr. 1) og Ingebrigt paa den annen halvpart 1. nr. 525 b (bnr. 5). Ingebrigt blev nogle aar senere enkemann. Giftet sig senere igjen med en enke paa Eide i Hosanger som hadde en datter Anna Kristine Andersdtr. I 1872 overdrog Ingebrigt sit bruk nr. 5 til steddatteren. Ved hennes verge var det konsul Jebsen i 1874 fikk skjøte paa bnr. 5. Dette blev i grunnen en uventet skuffelse for oppsitterne, da dette kom til at gripe inn i fellesskapets interesser, ved at gi fabrikken andel i den felles utmark og kanske kom til aa lede til en utskiftning av innmarken.

       Konsul Jebsen nøyet sig ikke med denne ene halvpart, og det merkelige hendte at Ole Knutsen, som da eiet den annen halvpart av nevnte bruk, solgte sin part til konsul Jebsen i 1877. Ole Knutsen var fra Lavik i Eksingedalen og hadde boet paa Dale bare noen faa aar. Men at han vilde kvittesig med sin gaard nu naar det blev bygget fabrikk og man dertil ogsaa fik jernbane, var en enda større overraskelse for de øvrige oppsittere. Lavik kjøpte senere et bruk paa Berge i Bergsdalen. Nu blev det klart for Dalebønderne hvordan det bar hen imot utskiftning. Dalebrukene laa i teig-blanding, og allerede i 1880 forlangte P. Jebsen utskiftning med krav paa aa faa sine bruk lagt ut oppe paa Laugarsflaaten, som ogsaa laa i teigblanding. Utskiftningen blev fremmet ved utskiftningsformann Gelmeyden og resultatet blev et meget daarligt jordbytte, med høy jordtakst paa bøndernes jord og liten takst — uten det mindste hensyn til verdistigning (tomtepriser) — paa det oppsitterne overlot paa Laugarsflaaten. Som et intermesso kan bemerkes at protokollen for denne utskiftning kom bort paa en av Gelmeydens sjøreiser, og kom aldrig tilrette igjen. Ved denne utskiftning kom Jebsen i besiddelse av nye 50-60 maal fine byggetomter, og dermed blev Dalebønderne avskaaret for salg av byggetomter i den mest sentrale del av stedet. Da pakterboligen blev oppført paa det nye bruk, blev denne satt opp paa utmarken utenfor Laugarsflaaten uten aa akkordere derom med oppsitterne. Oppgjøret for forpakterboligen med uthus og have blev nogle aar senere avgjort ved at bønderne ved en utdeling av endel felles utmark fikk tilsvarende stykke tildelt med omtrent vidd mot vidd.

       Under samme oppgjør fikk bønderne ogsaa tildelt sin andel motsvarende et stykke av utmarken som P. Jebsen ønsket tillagt sin eiendom paa Kjersmyren for utvidelse av parken bortover mot den gamle jernbanestasjon, samt et større parti av Sandlierne. Denne utjevning i fellesskapet fandt sted i 1892 ved 4 omforenet valgte upartiske menns skjøn.

       Man maa undres over hvor tøyelige og villige Dales oppsittere har opptraadt overfor konsul P. Jebsen og P. Jebsen jr., der nærmest var den som styret og handlet med disse mellemværender. Peter Jebsen jr. og Dalebønderne stod alltid paa god fot med hinannen og var ofte sammen ved forskjellige anledninger. Oppsitterne har ogsaa vist ved sin opptræden, at de ikke var saa absolut begjærlige efter kontante penger, og at de forstod, at tilbytning av utmark, istedet for penger, til utvidelse av sin innmark var like verdifull. Dette blev jo ogsaa den fordelaktigeste maate for senere slekter, og ære være dem for det. Den neste generasjon fikk om ikke lenge høste fordel av det jordbytte som fant sted.

       Det viste sig snart som antatt, at bruken av den felles havn blev vanskelig efterat der kom forpakter paa Laugarsflaaten, idet pakteren lot sine kreaturer gaa i hjemmehavn hele sommeren, mens de øvrige bruk laa paa seteren et par maaneders tid. Dette blev til stor skade og forargelse og der førtes gang paa gang klage paa pakteren for dette, men det blev altid bare med gode løfter aar efter aar. Det endte til slutt med at der i 1907 kom istand en overenskomst, hvorved D.F. fikk utskilt som sin anpart av hjemmehavnen alt som laa nedenfor Bergsdalsveien mellem denne og elven fra Tippen og opp til merket med gaarden Fosse. Dette bytte var igrunnen paaskyndet ved at D.F. ønsket tilhjemlet sig et større grunnstykke paa heimste «Rørfet» for eventuel utbygning av øvre del av D.F.'s vannfall. Ogsaa denne gang foretrakk oppsitterne jordbytte istedet for penger. Foruten nevnte strekning fikk D.F. tildelt som havn den jordstrekning som laa ovenfor Bergsdalsveien, mellem denne og fjellet fra Øvsthølhaugen og ned til Kupebekken undtatt de paa den tid bortbygslede tomter i nevnte strekning. Desforuten fikk D.F. den felles havnegang i Sandlierne mellem elven og jernbanen ned til Kalvekroken. Skogen i omhandlede strekninger skulde innløses av D.F. med fabrikkens skog i andre strøk. Skogbyttet fandt sted ved uvillige menns skjønn. Ogsaa ved dette skifte overlot oppsitterne meget tomtearealer.

       D.F. maatte selv erkjende at de gjorde et godt bytte.

       D.F. skulde holde sin havn godt innhegnet, men det viste sig snart at forpakteren ikke holdt gjerdet i stand og pakterens kjør kom ofte over til oppsitternes havnestrekning til ulempe for oppsitterne. Klagemaal over dette forhold prellet av paa pakteren som vann paa gaas, og dermed lot man det gaa aar efter aar.

       Man skulde kunne trodd at de gamle gaardeiere paa Dale blev stimulert til aa sitte med sine bruk efter at fabrikken blev bygget, men saa blev ikke tilfelle. Først solgte, som nevnt foran, Ole Knutsen sitt halve bruk, men han var jo en innflytter og utenfor de gamle Daleslekter, saa dette kan man vel ikke si saa meget om. Men saa inntraf det som var mer aa undres over, at Anders Thomassen solgte sit bruk til John J. Strømme (Stamnes) og flyttet til Garnes, hvor hans sønn overtok en gaard av sin hustrus far. Anders Thomassen hadde bare sønnen Thomas og andre i slekten gjorde ingen odelsrett gjeldende. Gaardssalget til John Strømme fandt sted 1892.

       Da John Strømme overtok gaarden, var det sikkert hans mening aa bli boende her og at gaarden kunde bli en odelsgaard for hans slekt. Han hadde flere sønner, men det viste sig at hugen ikke stod til bondeyrket. Da John Strømme, som tidligere hadde vært garver paa Strømme, ikke lenger orket aa drive gaarden, overtok den eldste søn driften efter sterkt ønske fra sin far. Sønnen giftet sig med en gaardmansdatter fra Stamnes, og de gjorde sitt bedste i nogle aar, men fandt saa ut at det var lettere aa forsørge sig og familien ved annet arbeide. Han oppgav derfor jordbruksarbeidet, og hans far fortsatte en liten tid, hvorefter han solgte gaarden til Ole H. Olsnes og tok sig unna et lite kaar. Olsnes begynte med friskt mot og hans tanke var sikkert ogsaa den at gaarden skulle blitt i slektens eie. Hans familie var stor og han fikk god hjelp av sine barn og han selv strevet baade sent og tidlig. Pantegjelden var stor og kaaret var ogsaa en byrde. Efter mange slitsomme aar solgte hani 1912 bruket til A/S Dale Fabrikker.

       Naboerne syntes dette var ille og beklagelig. Skal vi nu ogsaa faa en forpakter paa denne gaard?... Men der kom allerede neste aar en ennu større skuffelse, idet at et annet gaardsalg paa Dale til A/S Dale Fabrikker fant sted. Historien om dette bruk er i korthet denne: Nils Mikkelsen, som var blant selgerne av fossefallet, solgte sitt bruk i 1892 til Thorstein A. Vie, som var gift med et søskendebarn til Nils Mikkelsen. Nils var blitt enkemann og hadde bare en datter. Han solgte bruket uten kaar og reiste til Amerika og tok datteren med. Thorstein Vie drev gaarden i ca. 20 aar, og det var absolutt hans mening at en av guttene skulle bli odelsbonde paa Dale. Th. Vies økonomiske stilling var meget god. Det var en billig pris han forlangte av sin sønn, som ogsaa tok fatt paa gaardsdriften, men efter et par aars prøvetid oppgav han sin førsterett og lot den andre broderen overta gaarden. Ogsaa denne drev gaarden en tid, men frasa sig saa befatningen med gaardsbruket. Th. Vie hadde bare desse to gutter og en datter.

       Da ingen av barnene vilde overta gaarden som han hadde odlet for dem, blev bruket i all stillhet solgt til A/S D.F. i mai 1913.

       Han tok sig intet kaar, men tok under et jordstykke som bruket hadde faat tildelt paa nordsiden i Holhovden. Her bygget han sig hus og ryddet lidt av det lille jordstykke, og her levde han stille og rolig til sin død.

       Barnene var gifte og flyttet bort fra stedet. Ogsaa dette lille heim lot de gaa over til andre.

       Til nærmere orientering om fosseselgerne og deres bruks historie skal man ta med dette: Nils Nilsens bruk blev solgt til Johannes I. Tungeland efter Nils Nilsens død, og gikk dermed ut av slekten. Det samme blev tilfellet med Johannes Iversens bruk. Efter at nogle av hans sønnesønner hadde brukt gaarden, og havt skjøte paa samme, blev den i 1928 solgt til Johannes I. Dale, og derved gikk ogsaa dette bruk ut av slekten.

       Ja, saaledes er tidens omskiftelser, men naar en tenker tilbake paa den tid fossefallet blev solgt og hvilke forhaapninger de gamle hadde om fremtiden for sine slekter, maa man og beklage at de sosiale forhold kom til aa arte sig slik at deres efterkommere kom til det resultat, at alt annet var bedre enn en fortsettelse paa sin odelsgaard. De gamle tenkte at lasset var kommet opp paa bakken og dermed lettere for de som kom efter, og det blev det jo ogsaa utvilsomt, men de sosiale tiltak blev ordnet paa en maate saa at alt annet blev forholdsvis saa meget mere tiltrekkende.

       Av de 10 fosseselgernes slekter er der dog ennu igjen følgende: nemlig John Nilsen, bnr. 3 og 4, Ole Samuelsen, bnr. 6, Ole Einarsen, bnr. 8, Mons Iversen bnr. 9 og Haldor Johnsen bnr. 21. Slik er det i det Herrens aar 1943.

       Hvordan forholdet blir naar den nu paagaaende utskiftning blir avsluttet og hver mann er kommet istand med den nye bebyggelse er det store spørgsmaal for Dale gaard i tiden som kommer.

       Dale gaard har gards nr. 38 i Bruvik. Omkring 1860 var der paa Dale 9 gaardsbruk. I 1852 blev bnr. 1 delt i 2 omtrent paa samme tid blev der fra to av brukerne utskilt to smaaparseller til John Nilsen Helle som derved fikk et lite smaabruk, bnr. 3 og 4. Da konsul P. Jebsen i 1873 kjøpte fossefallet var der kun disse 12 bruksnumre. Av Bruvik herreds «Matrikel» fremgaar at Dale gaard i 1906 var kommet opp i 42 bnr. altså vel 4 gange saa mange bruk som i 1873. For aa vise hvordan Dale gard er blitt utstykket kan en anføre at de løpende bnr. for Dale gaard i 1942 er kommet opp i 192 bnr. men det virkelige antall er 185, idet nogle bruk er blitt sammen-dragne. Antallet vil sikkert øke fremdeles, da interessen for egne hjem er stigende. Dette beror naturligvis paa hvordan stedets livsnerve — A/S DF — kommer til aa utvikle sig. Da mine foreldre i 1873, ved fossesalget, fortalte mig at der vilde komme en stor fabrikk, mange hus og mange mennesker, tenkte min lille hjerne langt fra ikke saa stor utvikling som den vi ser idag oppe ved «Laugarsflaaten».

       Som allerede nevnt forlangte Peter Jebsen i 1880 utskiftning av Dale gaard og fikk derved tillagt sig Laugarsflaaten som andel for de to halve bruk som var kjøpt. At der ikke samtidig blev hel utskiftning var oppsitterne vel tilfreds med, og de tok straks fatt paa utbedring av de jordteiger de fikk ved utskiftningen. Dyrket saa videre paa sine bruk ved tid og leilighet, kanskje ogsaa saa smaatt i kappestrid. Tilgang paa gjødsel var det nu nok av, bare de hadde tid til å hente den oppe ved fabrikkstedet. Nye utmark-stykker blev inngjerdet og ryddet og høyavlingene vokste smaatt om senn. Avsetning av melk, smør, kjøtt og poteter var lettvint og foregikk ved direkte salg til faste kunder. Paa den maate oppsto der et vennskapsforhold mellem bønderne og arbeiderne med gjensidig gjestevennligt samvær. Særlig var St. Hansaften en stadig tilbakevendende samlingskveld nede paa Dale gaard, og da spandertes alltid rømmekoller av oppsitterne, men bondekonene, som var de som bar melken rundt, fikk sig mangen god kopp kaffi hos sine kunder. Paa den maate blev det et meget godt forhold mellem befolkningen ved fabrikkstedet og Dale gaard. Men tilbake til spørgsmaalet om utskiftning. Oppsitterne paa Dale drøftet ofte spørgsmaalet om en ny utskiftning, men de tok aldrig skrittet saa langt at de gikk til rekvisisjon.

       Det var saa mange forhold som gjorde sig gjeldende, først og fremst hvad planspørgsmaalet angikk, men ogsaa verdiene var forrykt ved de eiendomme som laa nærmest fabrikkstedet og mange andre forhold.

       Efterat Nils Iversen hadde faatt skjøte paa bruk nr. 19, kom utskiftningsspørsmålet opp, og resultatet blev at han vaaren 1908 forlangte utskiftning av innmarken. Forretningen blev inkaminert to aar senere, ved utskiftningsformann Kloster. Saa hendte det merkelige at Ole Olsnes i 1912 solgte sit bruk nr. 11 til A/S Dale Fabrikker, som derved saa en anledning for sig til erhvervelse av nye tomter ved at faa bruket lagt nær opp til sine fabrikktomter. For ytterligere aa sikre sig mest mulig tomter kjøpte DF i 1913 ogsaa br.nr. 18 av Thorsten Vie, et salg som ogsaa fandt sted i all stillhet.

       Dales oppsittere forstod straks at DF's forhold kom til aa skape forviklinger i utskiftningsspørgsmaalet. Allerede før innmarksutskiftningen blev avsluttet forlangte DF utskiftning av utmarken, felles havnegang og dertil ogsaa utskiftning av sine utslaatter. Dette siste satte bønderne sig imot fordi de ikke fandt det rimelig at DF fikk sine utslaatter ombyttet i havnegang, som laa nær fabrikkstedet. For at tvinge sin plan frem forlangte DF utskiftning av all utmark, og all skog like til fjells. Utmarksutskiftningen blev inkaminert 13/8 1915. Utskiftningsformann A. Vik besluttet ved rettens billigelse at innmarksutskiftningen skulde utsettes til der forelaa kart over det hele. Oppsitterne protesterte paa dette, idet de mente at inmarksutskiftningen godt kunne fremmes uten aa avvente en saa vidstrakt utmarksutskiftning, mens DF var enig med Vik, og DF fikk sin vilje igjennem. Imidlertid fortsatte boniteringen av innmarken.

       Kartlegging av utmarken blev straks iverksatt og det kostet bønderne temmelig mange dagsverk aa gaa opp alle skog og slaattemerker ved kartlegningen. Dette var under verdenskrigen 1914-18.

       Der blev fra rekvirentens side ofte gjort krav om fullbyrdelse av den forlangte innmarksutskiftning, og det resulterte tilslutt i at utskiftningen endelig blev tatt oppigjen, og hr. Eknes ble konstituert for denne forretning, med A. Vaksdal og A.O. Sundland som skjønsmenn. Efter at retten hadde vedtatt at underutskiftningen skulle foregaa uten hinder av utmarksutskiftningen, blev planspørgsmaalet løst paa denne maate at DF fikk sine to bruk utlagt paa søndre side av Daleelven fra lidt østenfor fabrikkene nedover til et punkt ved Geitebottrusten, derfra i retning mot storelven omtrent nede i retning paa undergangen vest for Dale st. Etter paakrav fra DF blev all jord taksert kun med sin jordverdi. Dette gikk bøndene med paa dersom det blev inntatt en klausul om, at dersom DF tok grunn i besittelse som byggetomter for fabrikkene eller solgte tomter til andre, skulde verdistigningen komme de gamle eiere tilgode. Dette krav fandt retten rimelig og inntok den forlangte klausul i protokollen som hefte paa brukene. Selve planfordelingen blev enst. godtatt som upaaankelig. Utskiftningen blev avsluttet i desember 1917 med en maaneds ankefrist etter overenskomst. Der var mange forhold ved boniteringen og annet som bønderne fandt uriktig, men nu var de saa inderlig lei av alt maset med utskiftningen i fulle 9 aar at de lot det hele falle.

       Den inntatte klausul foranlediget derimot, at DF forlangte stevning mot bønderne for om mulig at faa klausulen fjernet eller forandret til sin fordel.

       Saken blev henvist til retten og efter ca. 3 aar faldt underrettens dom 25/10 1920 i bøndenes favør. Men A/S Dale Fabrikker vilde ikke bøye sig for denne dom og innanket derfor saken for overretten. Ny prosess og mange utgifter fikk bøndene ogsaa ved denne rett. Efter to og et halvt aar faldt overrettens dom den 23/4 1923. Den gikk ut paa at utskiftningen blev underkjent, men retten var enig i at en verdistigning som maatte oppstaa blev reservert de gamle eiere, men bestemmelsene maatte være tidsbegrenset.

       Den avsagte dom kom kanske litt overraskende for begge parter, men da de mange forhold hadde avklaret sig under prosessaarene, ble dommen vel mottatt av bønderne og nærmest en skuffelse for A/S DF, som nu fikk forstaaelse av at de ikke kunde komme forbi at der maatte betales for en verdistigning. Efter 15 aars strev med utskiftningen var lodeierne kommet tilbake til sine gamle eiendomsforhold.

       Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap hadde nu i 1923 ekspropriert en halvpart av de grunnarealer som var utlagt til A/S DF sine to nye bruk, og dertil nesten hele den plan som var utlagt til Ole Samuelsen.

       Takstsummen for det hele kom opp i mange penger som nu kunde fordeles efter de gamle eiendomsforhold, uten tilfeldig verdsettelse av den stigning av jordverdien som maatte ha funnet sted som underrettsdomen var basert paa. Men tilbake til forholdet mellem Dale gaard og A/S Dale Fabrikker.

       At bønderne tok et pust i bakken før de paa nytt tenkte paa utskiftning er rimelig. Nu var den ene lodeiers plan helt vekke og en halvpart av DF's tildelte plan. Man var klar over at BKK's store inngrep gjorde ny planfordeling vanskeligere, men efter aars fundering bestemte Johs. J. Dale, som nu ogsaa hadde kjøpt bnr. 19, sig til at forlange ny utskiftning og efter 4 aars venten blev den nye utskiftning inkaminert 20/4 1928.

       Tomteforholdene ved fabrikkstedet var i løpet av 1924-1928 sterkt begrenset og mange arbeidere hadde søkt om tomter til egne hjem paa sydsiden av Daleelven, nærmere bestemt Eikhaugene, i den utmark som var utlagt som plan for A/S DF's bruk ved den underkjente utskiftning. Bønderne vilde nødig innlate sig paa tomtesalg før man saa resultatet av en ny utskiftning, da dette vilde forkludre en ny planfordeling til DF. Bønderne syntes forresten at de hadde mistet saa meget jord ved BKK's ekspropriasjon at der nu maatte stoppes med videre tomtesalg.

       Samtidig med forhandlingen om tomtesalg opptok Dale gaards oppsittere spørgsmaalet om aa kjøpe eller i henhold til jordloven av 1928 § 15 aa søke ekspropriert A/S DF's to bruk til fordeling blant Dale-brukene. Skrivelse herom til herredstyret blev oppsatt og undertegnet 25/2 1930, efter at DF hadde nektet aa forhandle om frivillig salg, og saken var ogsaa drøftet med jordstyret. Med de begrunnelser som Dales oppsittere førte frem for sitt krav var det sansynlig at de kunde faa sitt krav igjennem. Samtidig opptok oppsitterne forhandling om en mindelig utskiftning av innmark og utmark, hvorved DF skulde faa sin andel av innmarken og utmarken utløst efter overenskomst uten skjønsforretning.

       For DF blev spørgsmaalet nu enten avstaaelse ved ekspropriasjon eller bytte i mindelighet. I løpet av vinteren 1930 kom drøftelsene om makeskifte mellem oppsitterne og A/S DF i gang for alvor.

       At vente paa den nye utskiftning kunne bli temmelig langvarig. Begge parter, ikke mindst DF var stemt for saken. Mellem partene var det de bedste venskapsforhold. En annen ting som ogsaa skjøv paa var Dale Bygningskommune sin plan for det nye kloakksystem og dette spørgsmaal blev drøftet sammen med en mindelig utskiftning.

       DF's gamle renseanlegg for farvevann m.m. var blitt ubrukelig og der maatte findes en ny ordning for dette. Alle disse spørgsmaal blev opptatt til forhandling. Ordning av dette satte bønderne som første betingelse for løsningen av makeskifte med DF om bytte av DF's innmark og den felles utmark i Eikhaugen m.v. Disse spørgsmaal var knyttet til følgende forutsetninger: Bygningskommunen skulde faa tillatelse til at lede sin hovedkloakk direkte ut i elven øverst i Sandlierne med fri grunn hos DF for rørledningen, mot at Bygningskommunen og DF med en 1/2 part hver bekostet vannledning til Dale gaard fra omforenet sted i Nordalen eller fra BKK's vannledning paa Hestevollen. Det var da forutsetningen at DF ogsaa kunde lede sine kloakker direkte ut i elven fra et nytt renseanlegg ved fabrikkene samt bestyrerboliger som ikke kunne ledes inn i bygningsommunens kloakksystem. Endelig forutsattes at DF skulde erstatte Dale gaard for skade paa laksefiske kr. 600.- aar.

       I begyndelsen av april 1928 var drøftningene mellem Dale gaard og A/S Dale Fabrikker om makeskifte kommet saa langt, at den første aastedsbefaring blev foretatt. Efter denne blev partene enige om at DF som utløsning for sin innmark paa Dale gaard skulde faa den felles havnestrekning mellem BKKs eiendom og et punkt øst for DF's ullfabrikk, begrenset av storelven paa den ene side og en avtalt linje gjennem Eikhaugen syd-vestover til kraftanleggets gjerde nord for kraftstasjonen. DF skulde inn-hegne denne sin eiendom selv. Mellem DF og kraftanleggets gjerde skulle være en 7 m. gate for kjørevei og kreaturvei. DF skulde flytte alle sine hus paa Dale gaard paa egen kostnad og dermed være fri for andel i Dale gaards utskiftningsutgifter.

       Som utløsning for DF's andel i felles hjemmehavn skulde DF faa havnepartiet vest for Kvamsbekken fra Skytterplassen oppover til en oppstukket grense ved «Verkene», derfra vestover til forbi «Setskaret». Derfra sydover efter fjellkantene ved «Daleberget» til merke med Hans Langhelles eiendom og derfra østover ovenfor de private byggetomter til Kvamstoen ned til Bergsdalsveien hvor utgangspunktet begynte. Havnestrekningen skulde DF holde innhegnet med gjerde som fredet for bofe. Om alle disse grenser for saavel utmark som innmark blev endelig dokument oppsatt den 7. april 1928 med undertegning av begge parter. I dette dokument blev ogsaa inntatt den førnevnte overenskomst ang. kloakkanlegg, vannverk og erstatning for laksefiske. Samtidig blev overenskomsten med Dale bygningskommune undertegnet. Den 8/4 —30 blev overenskomsten fremlagt i et utskiftningsmøte og dermed falt utskiftningen for A/S DF bort. Alle parter var fremmøtt. A/S DF ved direktør og disponent hr. Bjarne Askevold, bestyrer Josef Hartington og Nils Dale samt Lars B. Øie.

       Efter at dette makeskifte var kommet istand, ansaa man den verste hindring for utskiftningen av Dalebrukene fjernet. Nu hadde fabrikkene faatt sit ønske om tomtearealer i Eikhaugen og ved Skytterplassen imøtekommet.

       Daleoppsitterne beviste ved denne anledning, som saa mange ganger før, at en verdistigning var bedre aa erholde i jordeiendom enn i kontante penger. Ved tomtesalget til BKK hadde oppsitterne faatt saapas midler at en utskiftning ikke vilde falle saa tungt. Naar nu utskiftningen endelig var inkaminert, haapet de med god grunn at de efter 4 aars venten paa denne og efter den nevnte utløsning av DF's sameieforhold maatte kunne vente en hurtig fremme av utskiftningen.

       Før utskiftningsmennene forlot Dale efter inkaminasjon den 20/4 1928, blev utflytningsomkostningene skjønsmessig anslaatt til kr. 25.000.-, idet nesten alle hus skulde flyttes. Heri var ikke alle opsittere enige og nektet at garantere noe beløp utover hva de pliktet efter sin matrikul.

       Da staten stillet sig avvisende for i det minste aa ta størstedelen av det som skylden ikke bar, sank oppsitternes store forhaapning om en snarlig avslutning av utskiftningen. Paa foranledning av utskiftningsformann A. Vik gav oppsitterne senere tilsagn om temmelig store frivillige utflytningsbidrag, men man kom like langt. Saken blev liggende hos hr. Vik aar efter aar. Til slutt ventet man med lengsel paa at der kom en ny formann.

       Endelig faldt hr. Vik for aldersgrensen og utskiftningsformann Lars Matre blev hans eftermann. Nu purret rekvirenten paa nytt om fremme av saken. Men nu var man kommet frem til det Herrens aar 1941. Altsaa var det gaat 18 aar siden den nye utskiftning ble forlangt av Johs. Dale i 1923.

       Den nye utskiftningsformann tok straks saken opp og fikk en overenskomst i stand om utflytningsbidragene, hvorefter man berammet nytt utskiftningsmøte til 1941. Det gamle utskiftningskart blev lagt til grunn for den nye utskiftning og høsten 1942 var skjønsmennene ferdig med jordboniteringen. Samme høst forlangte Ole S. Dale utskiftning av utmarken til stor forundring for de fleste lodeiere, som mente at det var bedst aa komme i orden med innmarkutskiftningen, som utvilsomt vil kreve store økonomiske utlegg og mange funderinger og haardt arbeide før man er kommet i ro paa sine nye planer.

       Det skiftefelt som nu er under behandling har disse arealer:

       Dyrket 2859 ar. Dyrkbart 396,1 ar. Udyrkbart 2545,6 ar. Impedimenter (nærmest verdiløst), heri medregnet kirkegaard, off. vei, jernbane m.v. 672,8 ar. Samlet areal 6473,5 ar.

       Til trods for den fornuftige jordpolitik Dale-bøndene har ført overfor A/S DF er brukene blitt smaa og heri har Bergenshalvøens Kommunale Kraftanlegg ogsaa en stor skyld.

       Til kraftanlegget er nemlig ekspropriert ca. 800 ar innmark og foruten dette ogsaa ca. 700 ar utmark. Oppsitterne gjorde alt de kunde for aa faa jordviddene redusert og esket skjønsmennenes uttalelse om hvorvidt de ansaa arealene nødvendige for øiemedet. Ved skjønsrettens endelige kjendelse falt denne i oppsitternes disfavør, idet de ansaa at kraftanlegget tiltrengte de forlangte arealer. Kraftanleggets store ekspropriasjon av innmark var utelukkende basert paa rommelige forhold for funksjonærene. At disse tomtekrav var urimelige vil man godt forstaa naar man til sammenligning anfører at hele Dale Fabrikker og hele fabrikkstedets bebyggelse ikke utgjør stort mere enn det kraftanlegget tiltvang sig. For den forringelse Dalegaardene led ved anleggets store tomteavstaaelse blev ingen ulempeserstatning tilkjent.

       Med kraftanlegget fulgte ogsaa andre ulemper, bl.a. ved to store flomskader som skyldtes kraftanlegget og foraarsaket store utgravninger langs Storelven baade paa skog, havn og en del innmark. Den første storflom som inntraff 24/10 1929 var vesentlig foraarsaket ved en uheldig manøvrering av damanlegget ved Hamlegrøvann, idet maaledammen blev fjernet netopp som nedbøren var paa det høyeste. Store forandringer av elveleiet fant sted til skade for laksefisket, ved at fiskehølene gjenfylltes. Elven skar sig dype bukter inn i elvebreddene og rev derved bort adskillig jord og skog.

       Ved Dale Fabrikker blev fundamentene for en del ødelagt. Likesaa brøt elven sig igjennem havemuren ved bestyrerboligen, og fabrikkenes inntaksdam paa Rørfeten blev fylt av sten. Aarsaken til de store skader skyldtes vel ogsaa den omstendighet, at en masse sten fra tunellinnslagene ved Storefoss var tippet ut paa elven. Mestedelen av denne blev under flommen ført nedover elven og foraarsaket forskyvninger i elveleiet.

       Dale gaard stillet opp 16 forskjellige erstatningskrav, som delvis god-kjentes. DF's krav blev erstattet med kr. 5000.-.

       For kraftanlegget foraarsaket flommen ogsaa en del skader, som paa en lettvint maate blev utbedret. Oppsitternes klage og forestillinger tokes liten notis av, selv om der paavistes at der var dannet bukter ut til siden, som gav elven godt tak ved en ny storflom aa skjære sig helt nytt løp. Om dette blev der varslet baade muntlig og skriftlig, men hertil blev der ikke tatt noget hensyn.

       Neste storflom kom allerede natten mellom 3. og 4. november 1931. Denne flom fortsatte de ødeleggelser som var paabegynt ved flommen i 1929.

       Om denne storflom kan anføres at den for Dale gaard foraarsaket 16 forskjellige nye skader paa skog, havn og innmark, bl.a. blev det ene løp paa Storebroen revet vekk samt en hengebro ved Dale-tunet. En stor del av terrenget nedenfor anleggsbroen blev skyllet vekk.

       Foruten disse skader rev flommen bort et lengre stykke av hovedveien mellom Dale gaard og Dale st. og veien blev sperret for bilkjøring i lang tid. Videre rev flommen ned Dale sogns høyspentlinje til Stanghelle, saa Dale, Helle og Stanghelle blev uten strøm i flere dage. Ennvidere blev et stykke av Rikstelegrafen nedrevet ovenfor Dale gaard.

       For kraftanlegget selv rev flommen bort en lang forstøtningsmur i bakken ved funksjonærboligene paa Hestevollen. Her reves ogsaa ned et uthus for en av funksjonærene. I huset befandt sig et par griser, flere sauer og endel høns. Alt strøk paa elven. Saavel sauene som grisene kom til rette dagen efter, men den ene gris blev funnet igjen nede ved Dalevaagen. Merkelig nok kom alle høns vekk. Ved kraftstasjonen holdt vannet paa aa trenge sig inn i maskinhallen, saa dørene maatte stenges. Anleggsbroen blev ogsaa sterkt truet ved undergravning i elveløpet. Denne storflom foraarsaket ødeleggelser for Dale Fabrikker, idet elven paa flere steder undergravet beskyttelsesmuren langs ullvarefabrikken, og et stykke av denne mur blev simpelthen revet ut, slik at elven fikk direkte adkomst til fabrikkenes grunnmur, likesom fundamentene til turbinrøret blev alvorlig skadet.

       Ennvidere blev fabrikkens inntaksdam i Bergsdalselven gjenfylt med grus og sten. Dammen var nettopp paakostet en større reparasjon efter storflommen i 1929. Ennvidere ødelagdes stedets idrettsplass, som ogsaa netopp var reparert efter flommen i 1929. I Sandlierne skyltes bort en masse jord av fabrikarbeidernes aapne aakre.

       A/S Dale Fabrikker kom i sak med BKK om erstatning for de forvoldte skader, som tilslut blev løst ved dom hvorved DF fikk erstatning for begge flomskader.

       Dale gaard fikk som erstatning for jordskadene i øyene et makeskifte for denne jord med anleggets eksproprierte grunnstykke i Stenkjersøen, men utenom dette har oppsitterne paa Dale hidtil intet vederlag erholdt for de skader som er anført ovenfor. Paa henvendelse til Norges Vassdragsvesen utarbeidet Vassdragsvesenet plan og omkostningsoverslag for beskyttelse av elvens videre utgravninger. Overslaget kom paa ca. kr. 14.000.-. En del av dette arbeidet har oppsitterne utført med egen hjelp, men der staar enda meget igjen.

       Efter det som her er anført maa man sandelig erkjenne at Dale gaard hidtil allerede er paaført adskillig ulempe som ikke var forutseet og tatt hensyn til ved ekspropriasjon av tomter og vannfall.

       En annen ulempe som allerede har paaført oppsitterne skade er isskruinger i sterk kulde utover innmarken nede ved elvemunningen, Tveitene og Dalehagen. Saasnart elvemunningen fryser til, kryr vannet utover markene og dette islag er blitt opptil metertykk is, som blir liggende utover hele vaaren, saa der intet blir aa høste paa de verste steder. Disse isdannelser gjør sig først gjeldende naar kulden kommer opp i 10 til 12 grader, men det kan nok hende at der vil komme til aa maatte reises erstatningskrav ogsaa for denne ulempe.

       Dale gaards geografiske utstrekning øst-vest er ca. 6 km. og syd-nord omtrent det samme. Dale gaards ytregrenser støter til gaarden Helle i syd-sydvest, til gaarden Fyllingslid i vest, i nord til Straume og Dalseide i Stamnes sogn, og i øst til gaarden Fosse i Evanger.

       Staar man i Dale gaards øvre tun ser man i himmelbrynet følgende fjell: mot syd Nonhaugen skraanende vestover til Botlahaugen, mot vest Hestfjellet, mot nordvest Kleifjellet, mot nord Slaattenoven, mot nordøst den maleriske Beitelen og mot øst Botnafjellet og Dystingen, hvis topp ligger 999 m. over havet, mot sydøst Bjørnstifjellet og Vardefjellet.

       Av elver har man først og fremst Storelven som utgjør nedre del av Bergsdalselven, ca. 6 km. lang, dernest har man Mokaaen og Nordselven samt Møyaaen. Av bekke kan nevnes Kvamsbekken, Drivo, Svartebekken, Tveitebekken, Asphaugbekken, Kleifjellbekken, Rosebotbekken og Dala-bekken. På Dale gaards grunn har man bare 3 fjellvann: Nordsvann, Svartevann og Langevatnet.

       Gaarden Dale ligger paa en halvøy som i vest og nord omgis av Dalevaagen, Vedaafjorden og Bolstadfjorden. Fra Dalevaagen til gaarden Dalseide ved Bolstadfjorden er der ca. 7 km hovedvei. Denne veistrekning har i aartusener vært ett ledd i veiforbindelsen Bergen, Oslo over Voss — Gudvangen — Lærdal — Filefjell. Paa denne rute førtes posten og her reiste ogsaa embedsmenn og Bergens borgere og andre som skulde øst eller vestover.

       Paa Dale og Dalseide var skysskifte. Reisende til Bergen kom med baatskyss fra Garnes til Dalebryggen. Herfra maatte de skysspliktige kjøre dem til Dalseide, hvorefter skyssstasjonen paa Dalseide førte dem til Bolstad. Skysstasjonene paa Dale og Dalseide var tilsigelsesstasjoner, det vil si at skysskafferen tilsa efter tur de skysspliktige, og de reisende maatte finde sig i aa vente til skyssfolkene fik tid aa møte frem.

       Dale skysstasjon hadde sin skyssrote for vest paa Dale og for baatskyss var Dale, Helle og i tilfelle Stanghelle skysspliktige.

       Til frem i slutten av det 18. aarhundre hadde embedsmenn og visse andre reisende rett paa fri skyss. Senere blev denne frie skyssplikt opphevet og alle maatte betale den fastsatte skysstakst. Dette forhold vedvarte til Vossebanen kom i drift. Skysstaksten for en mann med hest til Dalseide var en ort —80 øre — og kr. 1.20 for 2.

       Baatskyssen Dale—Garnes var beregnet paa 4 mann. Betalingen var kr. 1,60 for hver mann. Skysslengden er regnet til 3 norske mil og turen tok vanligvis 6-7 timer. I enkelte tilfelle kunde det treffes at baatskyssen til Garnes fikk skyss med tilbake, og kunde dermed spare de skysspliktige paa Garnes. Det samme kunde treffe for de skysspliktige paa Garnes at de fikk returskyss tilbake fra Dale, eller de efter overenskomst med de reisende byttet skyss ute i Sørfjorden.

       Denne skyssplikt var alltid en forargelse og tidspilde for bønderne, særlig i onnetidene. I vinterhalvaaret var det ofte temmelig haarde turer. Ofte maatte man ut sent paa kvelden i skyss til Garnes. Husbonden og drengen var utslitt av dagens arbeide, som gjerne var begynt i 4-5 tiden om morgenen. Men som regel tok husbonden turen hvis ikke drengen tilbød sig mot aa faa fri tilsvarende neste dag.

       Selv om skyssfolkene fikk en drikkeskilling av og til, syntes de at betalingen var for liten for skyssturene. Det hele betraktedes nærmest som en pliktmessig byrde. Men det kunde også være interessante reiser.

       Det reisende publikum kunne være baade spørgende og meddelsomme, og skysskarene fik ofte høre meget nytt og belærende oplysninger av det som de reisende sig i mellem talte om. Dalefolkene kom paa denne maate sammen med folk av alle samfunnsklasser, og det hadde sikkert baade en kulturell og siviliserende innflytelse paa befolkningen. Hesteskyssen til Dalseide var av mindre betydning, men dersom man en travel sommerdag blev tilsagt til skyss, var hesten gjerne ute paa beite, og det tok gjerne 1 time og vel saa det aa hente den hjem. I slike tilfelde fikk skysskafferen ofte høre noksaa drøye forbandelser over de reisende storkarer som for og rak i beste sommertiden. Slik var det ofte, og det kunde ogsaa treffe at de skysspliktige paa Dale maatte hente skyss paa Dalseide naar reisefølget var for stort.

       Som det var med den almindelige skyssing var det ogsaa med postføringen. Plikten til skyssing var her ordnet i baatlag med 4 mann og 6-aaret baat. Postføringen var ordnet i faste ruter og skulde holdes til faste klokkeslett. Derfor maatte postskyssen staa ferdig til disse tider, men ofte var der forsinkelser. Skysskarene gikk da og drev og lyttet efter posthornet men der gikk gjerne time efter time og kanskje dagen eller natten med før postføreren blaaste sine vanlige toner oppe paa «Leitet» øst for Dale tun. I slike tilfeller tok postføreren gjerne en liten forfriskning hos gjestgiveren, mens skysskarene tok paa sig klærne, og saa bar det videre til sjøs, hvorefter farten skulle settes opp for om mulig aa ta noget igjen av forsinkelsen. Der forekom tilfeller da de ventende skyskarer var saa utmaset efter slike vaakenetter at andre, husbond eller tjenestedreng, maatte stille i stedet, for aa faa helt friske krefter. Var det utrygt veir med storm, blev to ekstra mann utkommandert, saa de blev 6 rorkarle.

       For den som hadde sin tur til aa kjøre posten fra Dale-bryggen til Dalseide var det heller ikke alltid saa hyggelig aa staa ved Dalebryggen og vente paa Garnes-skyssen. Av og til maatte de kjøre hjem igjen uten aa kunne oppebie posten og noget senere nedover igjen, eller i verste tilfelle, om han da kom for sent, maatte en av skysskarene springe oppover til høyden ved «Hesjebakk» og gi signal i posthornet.

       Ved denne pliktmessige postskyssing var det adgang for en dreng eller husbond at tjene sig fri for militærtjeneste, og dette benyttet mange sig av. Det kunne i tilfelle være en fordel ved lettere aa faa tjenestedreng for de skyss-pliktige gaardbrukere. Skyssbetalingen var vel omtrent som for vanlig skyss, men da postskyssen helst bare foregikk om vinteren, slet skysskarene ofte meget ondt.

       Den siste tid av landpostruten over Dale, fra omkring 1875, var baatskyssen Dalebryggen—Garnes bortsatt ved lisitasjon og betjentes da av folk fra Haus. Av disse bør nevnes Gabriel Romslo, som vistnok var en av dem som var med i mestedelen av dette baatlaget. Jeg kan huske at han var en meget pratsom fyr og der var meget muntrasjon naar han og de andre skysskarene var inne hos gjestgiveren og fikk sig en krus godt hjemmebrygget øl ved ankomsten til Dale. De hadde sin faste bopel hos en av bønderne paa Dale under ventetiden paa posten. Posttiden var beregnet til sent om kvelden, og derfor maatte postkarene ro innover Sørfjorden om eftermiddagen. De ikke bare skysset posten til Dale men de hentet den ogsaa ved Dalebryggen. I denne siste tid av postføringen fulgte ingen postfører med.

       Men der fulgte med en skyssbok som maatte holdes ajour om hver tur, dato og klokkeslett for avreise og ankomst. Den beregnede reisetid var oppført i boken for turen Garnes—Dale og omvendt. Dersom skysskarene fikk god medvind brukte de raasegl og gjorde turen fortere enn beregnet, og dette blev angitt i anmerkningsrubrikken med «god bør». Var det motvind og motstraum og kanske tiden blev lengre enn beregnet, blev det anført «motvind og straum». De gamle postførerne var som regel sogninger. Jeg husker at et par av disse menns navn var Sjøthun og Pisani. Sistnevnte hadde sin faste bopel i Bergen, hvor det fremdeles er kjente menn av denne slekt. Jeg kan ogsaa godt huske at disse postførerne alltid førte med sig en diger heste-piske som vistnok ikke var beregnet bare til bruk paa hesten, men også til eget forsvar. De hadde vistnok ogsaa «pistol» med. I sommerhalvaaret gikk posten til og fra Voss over Bolstadøyren med rutebaatene fra Bergen, men disse dampskibsruter maatte innstilles saa snart Bolstadfjorden frøs til med is.

       Hermed skal jeg gaa over til nogle bemerkninger om den gamle veiforbindelse mellem Dalseide og Dalebryggen der som nevnt er ca. 7 km.

       I eldgammel tid var det nok bare en ridevei, som senere blev paabudt utbedret uten statens bidrag. Et lite døme paa rideveien vil man faa ved at ta av fra veien i Dalseiddalen og over Holhovden, hvor der ennu er en stubbe igjen av den gamle postvei som førte ned til Laugarsflaaten. Nede ved det gamle fabrikkskolehus var det saa smalt mellem fjellnakkene at man ikke kunde komme forbi med en haandkjerre. Slik var det mange steder baade i Dalseiddalen og nedenfor Dale gaard. De gamle fortalte mig at selv efter de første omlegninger var veien enkelte steder saa smal at man maatte ta det ene hjul av vognen og balansere vognen forbi.

       Høyerestående personer hadde ofte med sig egen vogn — kariol — og med disse skulle det ofte medføre megen strev aa gaa forbi de trange pass. Ofte førte de reisende med sig egen «sadel» baade for mann og kvinne.

       De skyssende paa Dale og Dalseide holdt ogsaa ridesadler, og levningene av disse var aa se i mine barndomsdage fremover til 1870-aarene. Bøndernes skysskjerrer hadde et sete med ryggstø og sidearmer festet til to askestokker som var tilhøvlet saa de fikk en fjærende bøyelighet. De var festet til kjerretillene et stykke fremmenfor karmen og hvilte paa karmen. Herved fikk setet en fjærende bevegelse som tok noget av for den haardeste skaking paa de daarlige veie. Et annet system for vognsæte bestod av en oppstaaende jern-eller staalarm med krok øverst, anbragt i hvert hjørne av kjerren. Mellem den fremste og bakerste arm var der anbragt et passende tilhøvlet asketræ med jernbeslag, hvorpaa sætet var anbrakt. Det hendte av og til at disse kjøresæter blev for gamle, og fikk man da en tyngre herre i sætet, hendte det at vedk. seg ned i vognen eller maatte flytte over til den annen side i sætet før så skjedde.

       Det var vistnok først omkring aar 1800 og senere at postveien Dale-Dalseide fikk nogen vesentlig utbedring. Noget av de sidste forbedringer var den store oppfylling ovenfor Dalebryggen ved overgangen av Tveitebekken, et arbeide som man ennu maa betrakte som et bra utført arbeide. Denne oppfylling var utsatt på akkord sammen med den store muroppfylling i bakken sør for Dalseides innmark. Det var meningen at sistnevnte oppfylling skulde kommet opp i høyde med flaten inne paa innmarken, men vedkommende kontraktør gikk fallitt paa arbeidet. Kausjonistene fikk av økonomiske grunner lempet det til en avslutning i arbeidet slik som man ser veien ligger den dag i dag.

       Denne gamle postvei var mange steder anlagt i stor bredde, som man bl. a. kan se langs Laugardsflaaten (Dalseidveien) og mange andre steder, og den har sannsynligvis vært basert paa en oppimot førsteklasses vei efter den tids veikrav. Derfor maa det være tenkt paa stor trafikk i fremtiden, i samband med hovedveien Bergen—Garnes og Evanger—Voss.

       Det var omkring 1845 at der for alvor blev tatt fatt paa Statens veibygning, og av historien ser man at der da er foreslaatt 5 hovedveier med utstraaling fra Kristiania. Blant disse er ogsaa nevnt vei til Bergen, men meningene om veibygningen var sterkt motstridende. Om veien Kristiania—Bergen fremla Ludvig Kristian Daae i 1847 en plan som gikk ut paa at veien over til Vestlandet maatte gaa over Hardangervidda til Eidfjord. Det merkelige er hendt at denne plan er blitt fullført allerede paa mindre enn et hundrede aar.

       Jeg nevner dette som avslutning paa det jeg har fremholdt om den gamle postvei Bergen—Voss.

       I Dalegaardens historie bør ogsaa nevnes Vosse-bygdenes byreiser og varetransport over Dale. Der eksisterer mange smaaskrøner om vossingenes byreiser fra den tid de maatte benytte skuter mellem Bolstad og Bergen, og disse smaaeventyr gikk ut paa at vossingene ikke var videre sjøvante folk, som rimelig var. Men man kan vel gaa ut fra at det var mange reisevante vossinger som aar efter aar ledet deres byturer og derfor kanskje stod paa høyde med ostringer og sørfjordinger i sjømannskap. At ikke alle vossinger hadde rede paa maanens forhold til flo og fjære, og at det kunne gi anledning til forundring naar en gammel mann i Dyvik sa at han saa det paa maanen at skuten deres var fjæret tørr nede ved Dyvik-nøstene, er ganske rimelig, men at de tok tak i baatstavnen med spenntak i baaten for aa ta imot støt ved baatens landing er jo bare eventyrdiktning, som saa mangt annet om vossingenes byreiser. Men tilbake til emnet om deres ferdsel over Dale. Det var særlig i vinterhalvaaret vossingene maatte benytte veien om Dale, naar baade Bolstadfjorden og Osterfjorden var stengt av is .Disse forhold kom tilbake hvert aar, og de reisende vossinger var ofte de samme i aarevis. Etter at dampskibene var kommet i faste ruter, blev forholdet slik at de reisende kom til Dale dagen før for aa komme tidsnok til skibets avgang fra Stanghelle i middagstider neste dag. Dale gaard maatte derfor innlogere disse reisende og vise sin gjestfrihet paa mange maater. Paa en viss maate blev det slik at bønderne paa Dale hadde likesom sine faste reisende som kom igjen turvis fremover efterjulsvinteren. Det de førte med sig var skinn, kjøtt, smør, ull og ofte kasser med fugl. De kom med hest fra Bolstad over isen til Dalseide, og baade hest og skyssmann blev ofte liggende over om natten for aa føre varene utover neste dag til iskanten av Hellesøyren hvor faste ekspeditører førte dem over til dampskibet.

       Med baaten kom nye folk og nye varer som maatte føres tilbake til iskanten. Men som regel rakk de samme dag tilbake til Bolstad, saa Dale gaard slapp fri for innkvartering. Da der ikke alltid var hester nok fra Vossebygdene, maatte Dale-bønderne ta kjøringen fra iskanten til Bolstad.

       Dette var paa eftermiddagen, og det blev derfor langt paa natt før man kom tilbake fra disse Bolstadturene. Litt drikking fulgte alltid med ved de reisendes tilbakekomst fra Bergen, og det var ogsaa av og til litt staahei i Daletunet ved enkelte smaa oppgjør vossingene sig i mellem. Mange var riktig bekjente slaasskjemper, som der ikke her skal gis navn paa. Min bestefar, som var gjestgiver i 70- til 80-aarene, hadde mange ubehageligheter ved disse anledninger. Det hendte at en eller flere av de mest vilstyrlige satte skrekk paa hele gaarden. Dette skal man ikke undres saa meget over, naar man tar i betraktning at de hadde med sig hele ankere med brendevin. Jeg kan huske at de tok spunset ut av ankeret og benyttet hevert for paafylling i glas eller flasker. Var Dale-mennene gjestfrie mot sine kjente reisende var ogsaa disse rundelige naar de kom tilbake fra byen. Det blev just som smaa festdager paa Dale ved denne reisetrafikk og man kalte kvelden før for «Dampafta». Mange vennskapsbaand ble stiftet mellem Dale-folkene og Vosse-bygdenes folk i de nevnte tider, et vennskap som varte saa lenge de gamle levde, og der gaar vel ennu smaa historier blant folket i Vossebygdene fra de tider de maatte reise over Dale paa sine byturer.

       Om sogningerne fra Aurland blev det fortalt mig at ogsaa disse reiste over Dale om vinteren, og andre tider med, naar de skulde til og fra Bergen. Det var et særpreg med disse store staute aurlendinger at de kom som regel i sluttet følge, og at de alltid gikk etter hverandre og man kunde høre deres ankomst lang vei, ved at det var den første og den bakerste som ledet samtalen og derfor maatte de snakke unormalt høit.

       Ogsaa blant aurlendingene hadde Dalefolket sine kjenninger og venner. Husforholdene paa Dale har aldri vært rommelige, men alle var saa innstilt paa aa maatte yte husrom for slike reisende at en halmvisk mer og et teppe og en pute mer ikke gjorde saa mye fra eller til naar der rededes opp paa stuegulvet eller lemsgulvet, om saa trengtes.

       Sammenlagt i en sum maa der kunne sies at Dalegaarden ned gjennem tiderne har hatt en stor omgang med folk av alle samfundslag, og ved velvilje og gjestfrihet ytet et stort bidrag til det reisende publikum. Og ære være de de gamle for dette.

       Mellem de herligheter og rettigheter som Dale gaard har er laksefisket i Daleelven og Dalevaagen en av de rettigheter hvorom der har vært megen strid ned gjennem tidene. Saa langt tilbake som før aar 1782 maa der ha vært strid mellem Dale gaard paa den ene side og Stanghelle paa den annen side, idet der 7. februar 1782 er utferdiget en kongelig resolusjon som blant annet bestemmer at Daleelven skal regnes til Stiganeset og Tetteneset som ligger utenfor Stanghelle. Av hvilken grunn denne høiesterettsdom er foranlediget, vites ikke, og det fremgaar ikke av de rettsprotokoller som er aa finne her i landet. Men grunnen maa vel være uoverensstemmelser mellem nevnte gaarder om fiskeretten. (Eller utøvelsen av samme.)

       I 1785 er striden om laksefisket oppe igjen mellem Dale og Stanghelle, og i stevningsklagen er bl. a. anført at der trods dommen av 1782 atter fiskes ulovlig. Saken er endt med et forlik, tinglest 29. november 1785. I 1788 er opprettet en kontrakt mellem Dale og Helle angaaende utøvelsen av fiskeriet i Dalevaagen og Hellesvaagen. Dette forlik gikk ut paa at Dale og Helle skulle fiske hver sin uke baade i Dalevaagen og Hellesvaagen, men det varte kun kort tid før Dale fant ut at Hellemennene ogsaa hadde fisket i uken som tilhørte Dale.

       Dette gjalt notkasting, og Dale hadde sitt notnaust staaende paa Helles-øyren. Muligens hadde de ogsaa not sammen. Saa snart dette kontraktforhold var brutt, kom man tilbake til de tidligere rettigheter. Dermed har det formodentlig gaatt med smaatverking, inntil Dale har seet sig nødt til aa gaa til klage baade paa Helles og Stanghelles oppsittere. Dette hadde resultert i et forlik mellem Dale, Helle og Stanghelle om garnfisket, tinglest 25. november 1851. Dette forlik bestemmer bl.a. hvor Helle og Stanghelle kan sette sine garn m.v. Dette forlik blev brutt av Hellemennene ved oppsetting av en kilenot i Hellesstraumen. Dale uttok da stevning mot Helle. Det resulterte i et nytt forlik mellem disse gaarde. Forliket er tinglest 10. mai 1884. I 1890- aarene forsøkte Hellegaarden sig med oppsetning av kilenot i Hellesundet. Mot dette blev der tatt stevning med aastedssak som resulterte i at Helle maatte ta noten oppigjen. Siden den tid er ikke oppstått nogen rettssak mellem Dale og Helle angaaende laksefisket.

       Deres forlik av 1884 gaar bl. a. ut paa at Helle har fraskrevet sig retten til laksefiske paa nordsiden av Dalevaagen, men med rett til garnfiske paa visse strekninger paa sydsiden. Av alle de dokumenter som forefinnes, kan man ikke finne forklaring paa hvad der ligger til grunn for den sterke posisjon Dale gaard har faat over utøvelsen av laksefisket i Dalevaagen. Dale gaards laksefiske har vært av den betydning at det alltid er blitt medtatt i matrikuleringen, men derimot vistnok ikke medtatt for Hellegaarden. Det fortelles at Dale gaard i eldre tider brukte saa meget laks og ørret i sin husholdning at tjenestefolkene festet sig under forutsetning av at der ikke ser-vertes laks ut over et visst antal dage i uken.

       Helt opp til 1880-aarene var der iallfall saa meget fisk i Daleelven og smaabekkene at man tok saa meget man ville ha, enten med stang, lyster, glip, og til og med med bare hender. Efter at D. F. kom i drift 1879, gikk det straks nedover med fiskebestanden, saa der allerede maaatte tilsettes levende yngel som derpaa bragte fiskebestanden opp igjen til bra fangster efter 4-6 aar. Men i mellemtiden hadde D. F. efter departementets paabud maattet anlegge renseri for lo- og farvestoff saa disse ikke gikk paa elven direkte. Fra 1871 til 1930 har Daleelven vært bortleiet til sportsfiskere, bl. a. til engelskmannen James Burrow, konsul Gran, Bergen, Mr. Henry Patridge og til kjøpmann I. E. Mowinkel, Bergen med flere. Sakfører Kristen Faye, baker Martens, P. G. og C. Rieber hadde elven i fellesskap i ca. 35 aar. Fra 1931 er elven utleiet til Dale Fiskerlag, som omfattes av de 6 gaardbrukere paa Dale og 6 mann ved DF. Denne rett gjelder bare fisket i elven, idet fisket i Dalevaagen utøves av oppsitterne selv. I henhold til bestemmelsene i BKK's ekspropriasjon og senere overenskomst eier de 6 gaardbrukere paa Dale det hele gjenværende fiske, idet A/S D F hadde solgt sin fiskerett samtidig med sitt fossesalg til Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap. For den skade som D F tilføyer fiskeriet i elven ytes til oppsitterne en aarlig sum av kr. 600,-.

       BKK maatte i henhold til konsesjonen opprette et fiskerifond paa 20.000 kroner. Av dette fond faar Daleelven aarlig ca. kr. 200,- til innsetning av laks og aureyngel. Uten kunstig tilsetning av yngel vil ikke Daleelven, like saa litt som andre elver, kunne holde fiskebestanden oppe. Det har vært megen strid om nytten av denne kunstige utklekning, særlig blant sjøfiskerne, som ikke har villet erkjenne utklekningen i elvene som grunnlaget for landets fiskebestand, eller at laksen vender tilbake til sine gyteelve, eller kanske rettere sagt, til sit fødested. Hertil kan man si at Daleelvens fiskere i mange aar har hatt bevis paa rigtigheten av dette. Til støtte herfor kan bl.a. anføres at der våren 1937 blev fisket 5 laks av de saakalte «Vinterstøinger» som blev merket med smaa sølvplater med elvens navn og aarstall. Lengde og vekt blev ogsaa notert i dagboken til vedk. fisker. Allerede neste sommer fikk man fra Statens Forsøksvirksomhet for ferskvannfisk den ene plate igjen fra en laksefisker i nordre Herdla. Samme sommer fikk man en av platene igjen fra en mann som hadde tatt laksen paa garn i Dalevaagen. Videre gjenfiskedes en av de merkede lakse i Daleelven.

       Som et annet bevis paa at Dalefisken kommer sjøfiskerne tilgode kan nevnes at den samme elvefisker et par aar senere merket 8 vinterstøinger med Statens merkelapper. Fra Statens Forsøksvirksomhet kom samme sommer meddelelse om at en av de merkede fisk var tatt i not ved Stavenes, en annen var tatt i not paa Skyggestrand i Haus og en tredje var tatt i not ved Tellevik i Nordhordland. Blant de 8 merkede fisk gjenfangedes ogsaa en sjøørret ut paa sommeren samme aar i Daleelven. Om der senere er gjenfisket nogen av de merkede fisk vites ikke. Av det opplyste vil med all ønskelighet fremgaa at sjøfiskerne reiser av med den største del av Daleelvens stamfisk. En annen ting som synes klarlagt ved den siste merking er at Daleelvens laks paa sin vandring til havet har sin rute gjennem Sørfjorden. Om det forholder sig slik, som de gamle fiskere paa Dale sa, at laksen som kommer tilbake til Daleelven kommer gjennem Osterfjorden og ut Vedaafjorden, saa er dette spørsmaal hittil uløst. Men man har all grunn til aa anta at den kommer samme vei tilbake fra havet som den reiser ut.

       Det kunne vært meget mere aa si om fiskeriet i Daleelven og Dalevaagen, bl. a. om det ulovlige fiske frem gjennem de siste mannsaldre, men dette skal man ikke trekke inn her. Daleelven og Dalevaagen har nu offentlig ansatte oppsynsmenn, men skulde det i vaar ulvetid bli et effektivt oppsyn maatte denne mann ikke ha noe annet aa gjøre, hvis det ulovlige fiske med smaabundne redskaper nogenlunde skulde holdes borte.

       Dette problem er ogsaa av største betydning for sjøfiskerne efter det som før er anført om Dalefisken.

       Paa grunn av det stadig stigende fiske i Dalevaagen med smaabundne garn søkte Dale fiskerlag i 1935 om aa faa fredningsbestemmelser for Dalevaagen i medhold av lakselovens § 29, slik at det blev helt forbudt aa bruke bundne redskap med mindre masker enn 5,8 cm. mellem knutene. Voss fiskeristyre anbefalte dette. Helle og Stanghelle protesterte og Bruvik herred-styre fraraadet enstemmig søknaden. Fylkestinget fraraadet i 1936 enstemmig ogsaa søknaden. Men baade fylkesmannen og fylkets jakt- og fiskerinevnd mente at der maatte faaes istand en overenskomst mellem partene i saken om ukefredning for alt fiske med smaabunden redskap i Dalevaagen, og at fredningstiden skulde være som i lakselovens § 20, fra fredag aften til mandag kl. 18. Landbruksdepartementet erklærte sig i 1937 enig i at det maatte faaes istand en ordning som nevnt og sendte saken tilbake med anbefaling om en prøvetid paa 5 aar. Voss fiskeristyre og de interesserte parter og Bruvik herredsstyre sluttet sig nu ogsaa hertil. Paa fylkestinget 1938 vedtok fylkestinget enstemmig næringskomiteens saalydende forslag:

       «Fylkestinget søkjer um at det i medhald av lov um laks og sjøaure fraa 27. februar 1930 §§ 20 og 21 vert fastsett vikefredning fraa fredag kl. 18 til mandag kl. 18 for alt fiske med bunden reidskap i Dalevaagen. Fredningslina skal gaa fra bryggja ved Sjur Stanghelles hus tvers yver vaagen. Fredningsfyresegnene vert gjort gjeldande i 5 aar fra 1. januar 1939.»

       Om denne fredningssak kan man i Fylkestingboken for 1935, sak 87 side 366 og 884, finne nærmere rede for sakens store omfang, foranlediget ved en utrolig sterk protest fra oppsitterne paa Helle og Stanghelle.

       Saavel i Bruvik herredstyre som i fylkestinget gikk der politikk i saken, og derfor falt saken igjennem i 1936. I Bergens-pressen blev der om saken skrevet, at den maatte betraktes som en meget delikat sak for fylkestinget.        I Fylkestingboken for 1938 side 566 kan man ogsaa faa nærmere rede paa sakens sammenheng. Uten fylkesmannens og departementets sterke interesse for beskyttelse av Daleelven hadde vistnok Dale Fiskerlags henvendelse om nye fredningsbestemmelser blitt helt negativ.

       Efter utløpet av den 5-aarige prøvetid maa man anta at oppfatningen av Daleelvens betydning for landets laksefiskeri vil komme til aa gaa enda mere frem i den rette lei, til fordel for alle parter.

       Skogen paa Dale bestaar for det allermeste av birk og lysolder, men ogsaa raun og hegg er der meget av. Av furu var der i gamle dager, ja helt til midten av det nittende aarhundrede, nok til egen husebygging. Ennu er der ikke lite igjen, men furuskogen finnes bare oppe i høydene og er derfor vanskelig aa faa frem med rimelig arbeide. For utnyttelsen av furuskogen bygget oppsitterne i 1905 et lite sagbruk i kvernelven, men dette er kommet til nedfalds de siste aarene, fordi den ferdige trelast har vært billig.

       Helt frem til omkring 1890 hadde Dale gaard mange utslaatter som holdtes vedlike ved slaatt hvert eller annethvert aar, «bytingsslaatter». Et enkelt bruk hadde gjerne opp til 15 slaatter fordelt rundt alle lier. Grassortene var væsentlig blom, bregne, men ogsaa meget smaagras av alle slags. I mange av disse slaatter var der utløer og faste hesjer, som paa forsommeren blev bundet opp saa de stod ferdige til slaatten kom. Alle slaatter hadde sitt særskilte navn, som Hestfjell, Asphaug, Furehaug, Kleifjell, Haugane, Rosebot, Nordsvann, Dalane, Botnane, Møyedal, Gauthaug, Troldalto, Okshaug, Litehaug, Leiteløen, Sloarstaup m. fl. Ved flere av disse utløer var der opp til 10 faste hesjer, som tilsammen gav mindst 10 bører tørt høi. Hver hesje hadde sitt eget navn. Som et eksempel kan nevnes ved en av Møyedalsløene: Løhesen, Krokhesen, Nedre-Røyto, Øvre-Røyto, Stadla, neste og øverste Rinnahes og To-hesen. Alle disse navn har sin gode mening.

       Om høsten og vinteren bares høiet hjem ved gjensidig hjelp. Ved denne transport bar man alltid til møtes med en annen, og det var alltid den samme mann som foresto paalegningen av høibørene. Høiløene tok fra 12 til 30 bører, og som regel blev det ordnet slik at løen blev tømt paa en dag. Man var alltid noget spent paa ved enkelte utløer om der laa maarkatt, og av og til knep man en, enten ved aa ta den med haand inne i løen eller ved aa jage den ut og skyte den. Ja det var i de gamle dage, som ogsaa jeg kan minnes. Høiet fra utslaattene benyttedes til sauene og geitebeistene. Slaatten paa hjemmebøen var liten, derfor slo man vekselvis hjemme og i utslaattene, hvorved man fikk verdifullere høi fra utslaattene.

       I de store utslaatter paa ti eller tolv bører, maatte slaatten alltid gjøres paa en dag for hver hesjefylling. Men da maatte man ogsaa gaa hjemmefra i 4-tiden om morgenen, og dertil likesom kapparbeide hele dagen, for om mulig aa komme hjem for tørhøitaking. I utslaatterne benyttet man baade langtorv og stuttorv. Det var bare i enkelte slaatter man tørket høiet uten hesjer. I slike slaatter maatte der alltid benyttes de bedste godværsdager.

       Der hvor det var hesjer slo man et renne opp og raket det nedover med en gang så kvinnfolkene fikk begynne aa hesje. Det var alltid av husets beste mat de tok med sig paa de store slaattedage, gjerne ogsaa en dram til nonsmaten for litt stimulans til de trette arbeidsfolk. Drengen slo gjerne en liten halling efter maten til bevis paa at drammen gjorde godt humør.

       Slike dage blev arbeidstiden gjerne 18 timer om dagen, men ingen sure miner for det.

       Hver gaard har sitt utall av stedsnavn overalt baade paa heime-bøen og ute i havnen og oppe i liene og i fjellet med. Skulde man regne opp alle de navn Dale gaard har paa sin eiendom vilde det bli mange hundrede.

       Av disse navn fikk man vite ganske nøiaktig hvor man skulle søke efter en ting, eller hvor sauene og kuene var aa finne.

       Som et døme herpaa skal man ta den vei man gaar fra Dale gaard nordover til søndre Krokevann. Paa denne vei passeres følgende navnesteder: Storakrene, Nordsleteigen, Nordselven, Sletna, Revstensuren, Revstensberget, Bratteremselven, Bratteremene, Bjørnbærstallen, Bratteremshaugen, Bratteremsbekken, Nord med Haugaveien, Marakleiven, Haugeløen, Bratteremsskreena, Bratteremsstøne, med Svulta-veien, Storebotnen, Dansinga-haugene og Krokevanns-skaret. Paa vestsiden av veien har man forøvrig: Bratterems-jelen, Kleifjelle, Bukejelen, og Storbots-leina, samt Renneberget. Paa østsiden av veien, nedenfra, har man Salthelleren, Flaaskarhaugen, Flaaaskaret og Fledna.

       Til aa gaa nevnte vei regnes 1 1/2 time en vei.

       Man kan ta et annet døme fra Dale gaard til Hellesøren efter kjøreveien. Da faar vi følgende stedsnavn ved veien: Litlahadlet, Sveinaakrene, Turrastykket, Nordsbruen, Britastein, Storhallen, Kjegardleet, Hesjabakken, Hesjabakkbrotet, Langelina, Tveitane, Tveiteberget, Dalebryggen, Nota-bogen, Skarveskjæret og Høgaste-uren, Tunnelsteinen m. v.

       Slik er det med en utallighet av navn hvorhen man gaar, enten over innmark eller gjennem lier og smaadaler. Et tredje døme kan man ta ved aa gaa fra Dale gaard til Dalesætrene (de nye). Man passerer da disse stedsnavn: Knutegranden, Smiteigene, Storebroen, Mokebroen, Moke-tangen, Torbjørnstræet, Jotræet, Jokvitlen, Geitebakken, Trangesmuget. Avløpskanalen Øiene, Anleggsbroen, Thorsteinstræet, Sandliuren, Eikhaugen med Eikhaugkvile, Eikhaughelderen, Rjommekleiven, Nestedal, Røtna, Neste-dalen. Gastgiveren (et sted som til alle tider hadde friskt vann), Sterto, Sætrahaugen med det gamle sæterplass, kaldet Skittoen, Sætrabekken, Lægdestølen og Lægdestølsbrekkene, med en stor stein som kalles «Dommen» og en mindre som kalles «Alteret». Nevnte steine ligger noget ut til venstre for veien. Videre gjennem Sætrajelen, derefter Bjørkestallen, til høire har man Sætrarinden og Gamleveren. Derefter er man fremme til sæteren, ved Litlestølen.

       Like ved sæteren i vest har man det svære juv som kaldes Kvangjelæ. I denne sæterhavn har man bl. a. følgende stedsnavn: Knaprihaugen, Skogane, Trolldalen, Fossekrattet, Mosane, Uragjelæ, Svartagjelæ, Urahjellen, Venningen, Stormyrstølen, Storemyrhjellen, Otterstad, Litlaholo, Sætra-hjellene, Møyesteget, Ingeberhjellen, Møyedalen med Skillingsbol-stallene, Nesteskaret, Ysteskaret, Knausane, Blaafjellet med Mikkelsrinden samt Heien.

       Alle disse stedsnavn er til stor hjelp ved orientering om kjørenes støling eller beiting. Det hele kalles Sørefjellet.

       Dale gaard har sikkert fra gammel tid ligget paa sæteren med sine storfe, som regel fra St. Hans til Barsok (24. august). Kjørene gaar ute paa havn natt og dag og melkes ute paa faste melkesteder. Melken blev i tidligere tider silet i koller med oppsetting paa hjeller (hekk). Rømmen blev baaret hjem og kjernet der. Den sure melk blev baaret hjem 4-5 dage i uken. Det man ikke fikk hjem paa denne maate blev samlet i stamper og baaret hjem utpaa høsten. Nysilt melk blev sjelden baaret hjem. Det var sikkert en haard tørning for sæter-budeiene, men de hadde flust med mat og de gjorde sitt beste for aa komme hjem i god form efter sitt sæteropphold. Saa var det aa fortsette med stølegang i hjemmehavn til omkring Mikeli. Siden gikk kjørene ute paa bøen en stund om dagen.

       Fra 1880 til 1914 blev melken baaret fra sæteren til faste melkefolk (kunder) 5 dage i uken, onsdag og lørdag nysilt melk og de andre dage surmelk. Onsdagen var som regel fast «Tunedag». Melkeprisen var 27 øre kannen (2 liter) for nysilt og 13 øre for den sure. Melken bares hjem i ryggbytte som tok ca. 20 liter. Den som har gaatt opp til Dalesæteren i Skittoen vil vel stusse over at en kvinne kunne bære saapass bører nedover den stupbratte Sterten og den farlige kleiv ved Rjomhammeren, som formentlig har faatt sitt navn efter et uheldig tilfelle i kleiven. Stølejentene bar gjerne ogsaa et spann i haanden attaat ryggbyttet.

       I 1914 blev der anlagt en taugbane for melketransport fra plataaet over Kvanjelen ned til hovedveien øst for Dale gaard, og all melken er fra den tid sendt hjem hver morgen. Denne taugbane er ca. 1200 m. lang med rundt-løpende snor paa triller som drar de fulle spann ned og de tomme oppover. Mellem endestasjonene har man telefon. Dalesæteren blev flyttet oppover til taugbanen og ligger bare et kort stykke fra denne.

       Siden den tid har sæterbudeiene hatt fine dager mot før. De gaar hjem en dag i uken eller som det treffer for litt vask hjemme. Det kan tilføyes at det kun en gang er inntruffet en ulykke ved taugbanen, ved at løpesnoren brast. En av budeiene blev ved anledningen rammet av et tomspann og skadet slik at man maatte bære henne hjem. Ny solid snor blev da anskaffet, og siden er ingen ulykke hendt.

       Melketransporten fra Dale gaard til fabrikkstedet gaar efter tur blant oppsitterne. All melk leveres nysilt til Dale Handelsforening, med maanedsoppgjør. Dalesætrene (6 sætre) ligger sjeldent fint til med utsyn til Dale gaard. De ligger omkring 600 m. o. h. og i klart vær ser man havet i vest ute ved «Holmen-Graa».

       I stormfulle dager blaaser det ganske kraftig, men sætrene er lenket fast til selve fjellet, saa budeiene allikevel synes være bra trygge. Dalesætrene blir ogsaa benyttet som hytter for skisporten i paaskeferien.

       Den gamle sæterplass «Skittoen» laa ca. 400 m. over havet. Man regnet en tid av 1 times gang opp til sæteren. Den nye sæterplass ligger som nevnt ca. 600 m. o. h. og man regner 1 1/2 times gang dit opp.

       Fjellhavnen til Dalesæteren er værhard. De luneste plasser, som kyrne tyr hen til i rusket vær, er Møyedalen, Skogene med Trolldalen og de saa-kalte «Lægdestølsbrekker» og «Sætrarinden.» Utenfor de nevnte steder ligger havnen over skoggrensen. Terrenget er sterkt kupert og tildels ulendt.